Tidligere DDR-offiser rømte til Oslo

GUIDE: I nesten 20 år har Mike Fröhnel jobbet som guide i Stasifengselet. For han er det viktig at folk får vite fangenes egen historie.

GUIDE: I nesten 20 år har Mike Fröhnel jobbet som guide i Stasifengselet. For han er det viktig at folk får vite fangenes egen historie. Foto: Foto: Stine Machlar

Da Mike Fröhnel var 17 år ble han fengslet av Stasi. Det eneste han tenkte på var at han ville til Oslo.

BERLIN: I 1977 lot tolv år gamle Fröhnel fra Øst-Berlin seg verve inn i DDRs egne politistyrker. De første årene gikk det fint. Han gikk på skole, lærte seg å bruke våpen og fikk politisk opplæring i hva som var rett og galt.

I starten gjorde Mike Fröhnel alt han ble bedt om. Han synes det var trygt med en sikker grense, men etter to år klarte han ikke å la være å spørre:

«Hvorfor må vi skyte de som flykter? De som er ubevepnede og uenige med oss».

Voldtekt

Selv beskriver østtyskeren dette som å skyte seg selv i foten.

– Min kontrakt med politiet ble null verdt. De sa bare «Der er døra. Værsågod, gå». Så enkelt var det, sier han og rister på hodet.

Dermed bar det tilbake til skolehverdagen igjen. Det var bare ett problem, den nye gutten i klassen som på mystisk vis hadde blitt tillitsvalgt.

– Foreldrene hans hadde makt i Stasi. De var ikke vanlige Stasi-folk. De hadde makt. Faren var generalmajor og moren var oberst. Denne gutten visste at han kunne gjøre hva han ville uten å bli stoppet.

Mike stopper opp, puster og tar mot til seg før han fortsetter:

– Denne gutten var interressert i den vakreste jenta vi hadde i klassen. Hun ba ham holde seg unna, noe han ikke kunne akseptere. Så han voldtok henne i dusjen.

«Fengselskarrieren»

Fröhnel tar et dypt drag av røyken, ser ned, så opp på Stasifengselet foran ham. Plutselig kommer det.

– Jeg slo ham to ganger. Jeg vet det ikke er riktig å slå, men jeg klarte ikke se på. Slik jeg heller ikke kunne drepe, sier han med et sukk.

Uventet har fengselsoffiseren medfølelse med Mike og sørger for at han kommer ut etter en uke.

– Dette kunne selvfølgelig ikke faren til denne gutten akseptere, så han planla å få meg bak lås og slå igjen, sier Fröhnel.

Dagen er 17. april 1982. Det er da Mike starter den riktige «Fengselskarrieren» sin, som han kaller det. Dagen var spesiell.

–Stasi velger alltid en spesiell dag, som julaften. I mitt tilfelle var det min 17-årsdag, sier han med et trist drag over ansiktet.

LES OGSÅ: Fant Quisling-avhør på avveie

I fengselet ble han en fiende, en folk visste hadde lagt seg ut med politiet og som de visste at ville gjøre opprør.

– Det var ikke lett, men jeg har fortrengt detaljer. Det verste var nok at alle så på meg som fienden. Han som ingen kunne stole på, sier Frünel.

Drømmen om Norge

De tøffe dagene i fengselet ga Mike mye tid til å tenkte. Mest tenkte han på foreldre og ti årsdagen, da han hadde fått en skandinavisk myntsamling av foreldrene i bursdagspressang.

– Jeg hadde alltid drømt om Norge og Skandinavia. Etter jeg fikk den samlingen brukte jeg å ta med meg en mynt i sengen og drømme at jeg gikk på Karl Johan med en norsk krone, ler Frönel.

I tillegg til å holde motet oppe bidro drømmen til et rømningsførsøk, forteller en av Mikes kollegaer.

Jeg spør ham om det, men blir rettet på.

– Det var ikke rømningsførsøk. Jeg rømte.

Han kom langt også, men så gikk det galt.

– Jeg var så nære. Jeg hadde kommet 57 meter fra den Østeriske grensen. Så snublet jeg i en strømtråd og ble tatt.

LES OGSÅ: Samuel «Sammy» Steinmann ble hedret av Kongen

Mike ser bort på bygningen igjen. Stasifengselet, her han satt i varetekt i flere perioder i tilsammen fire år. Han husker smerten den kan han føle, men minnene er forlengst fortrengt. Mike forteller heller om dagen da helvete tok slutt.

Lærte seg norsk

9. november 1989 faller Berlinmuren og krigens fanger ble satt fri, men ikke Mike.

– Jeg hadde problemer med politet og ble derfor ikke satt fri før 30. november. Tre uker etter murens fall.

– Hvordan var det? Friheten?

– Jeg ble løslatt denne dagen uten noen som helst informasjon. Så jeg hadde planlagt å rømme igjen. Jeg var nok den eneste som hadde planlagt å rømme over muren, tre uker etter dens fall, ler Fröhnel.

Likevel måtte Mike bort, DDR, dets regime, og tankene om alt som hadde skjedd. Han dro til Oslo.

– Når jeg kom til Norge gikk jeg på Karl Johans gate og kjøpte meg skinnhansker. De kostet 99 kroner, så jeg fikk igjen én krone.

– Akkurat da var jeg nok den lykkeligste mannen i Norge. Jeg var der i Karl Johan med min norske mynt, slik jeg hadde drømt om som barn, smiler han.

Norge var så bra som Mike hadde drømt om. Derfor lærte han seg norsk flytende.

En ekte guide

I dag er han tilbake i Øst-Berlin, og jobber som guide her på Stasifengselet.

– Hvordan klarer du det, etter alt du opplevde her?

– Det er nok fordi jeg har fortrengt mye. For meg er det viktig at folk ikke bare vet mer historie når de er ferdige her, men at de også vet at frihet ikke handler om den fineste jakken. For frihet bak piggtråd får du aldri.

Mike Fröhnel bærer verken anger eller nag for det som har skjedd.

– Jeg angrer ingenting. Jeg ser i dag at jeg har betalt en stor pris, men jeg vet hvorfor. Så jeg er på sett å vis enig med min fortid, sier Fröhnel før han haster i vei til en ny gruppe mennesker som skal få høre om den norske drømmen bak lås og slå.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.