RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Tilbake på skolebenken

Vi møtte Erling Lae på bakerste pult på vindusrekka. Stedet er Smestad skole en fin plass for refleksjoner for en jubilerende byråds-leder.

- Jeg kjenner meg igjen. Pulten er litt annerledes, men her satt jeg altså i 1. klasse.
Erling Lae rundet 60 år den 16. mars. Han er Smestad-gutt så godt som noen, etter at han som femåring flyttet fra Bislett til Konventveien. Rundt seg hadde han mor og far og fem søsken. Erling var nummer fire i rekken blant en søster og fire brødre.
- Lærer"n var streng. Vi hadde den samme læreren i alle år og så å si i alle fag. Unntatt pappsløyd da. Jeg var forresten skikkelig dårlig i sløyd, noe læreren heller aldri la skjul på. Jeg likte best tegning. Jeg tegnet nesten alltid noe fra sommerferien drømmer om alt jeg hadde lyst til å gjøre. Regning var ikke så morsomt, minnes Lae, mens han nysgjerrig betrakter omgivelsene.
- Jeg likte godt å løpe, men jeg likte aldri bukken i gymsalen. Den klarte jeg aldri.
Han har med seg "bokstavboken" fra 1. klasse. En av tegninge viser klasserommet som synes stort og truende med små elever skjult bak pultene.
- Som du ser av tegningen, var lampene annerledes den gangen, bemerker Lae.

Veldig stille

Den utadvendte og taleføre byrådslederen var på ingen måte en som tiltrakk seg oppmerksomhet i sine første skoleår.
- Jeg var veldig stille, men jeg hadde en eldre bror i femte som var en skikkelig rønner. Vi hadde 50-års jubileum for klassen på Bakkekroa og alle kjente hverandre igjen. Det var noen som synes det var rart at akkurat jeg skulle komme i en slik posisjon, med mye fokus fra media. Jeg er selv litt overrasket over at livet har tatt en slik vending. Det hjalp vel litt at jeg opptrådte med piano og fikk scenetrening. Jeg holdt på til jeg var 22, før jeg innså at jeg var sånn mellomgod. Fedrelandet har ikke gått glipp av noe, smiler Lae.
- Det var en fin tid på Smestad skole. Det var idylliske omgivelser med store lekearealer og mye mer landlig enn i dag. Vi hadde Smestad gård med høns på den ene siden og Nordre Skøyen gård med kuer som vi kunne besøke. Dagens fotballbane var forresten kålåker. Mobbing var det lite av elevene imellom, men pedagogikken hadde ikke stått seg i dag. Den var nådeløs mot de svake elevene. Læreren leste for eksempel ikke bare opp de gode stilene, men også de aller dårligste. Det var tøffe dager for de svakeste.
En fast begivenhet på skolen husker Lae bedre enn noe annet.
- Skolefrokosten. Alle hadde skolefrokost. På godt og vondt er det det jeg husker best. Det startet enten med et seigt knekkebrød eller en svær, tørr skonrok. Det var hardt å få i seg for en syvåring som gnagde som et ekorn og særlig da fortennene ble løse. Så var det å få i seg en fuktig rugbrødskive, noen ganger med kaviar som var det verste vi visste. Avslutningen var gjerne en kålrotbit. Jeg slet med å bli ferdig og av og til gikk restene i bukselomma. Vi måtte jo spise opp. Restene av en pære kunne gi våte flekker på lomma husker jeg.
Guttungen likte seg godt i nærmiljøet. Det gikk i politi og røver, løping, sykling og lek nedover løkka mot Hoff. Om vinteren var det skiturer i marka.
- Tidligere gikk Sørkedalsbussen i Sørkedalsveien. Da var det greit å komme ut på ski. Noen ganger tok vi Røabanen opp til Grini. Da var det et mareritt å få hempet på skiene utenpå trikken eller få dem av før trikken gikk videre. Jeg har måttet hente skiene på hittegodsen en gang fordi jeg ikke rakk det.

Åpent hus

Hjemme var det trygt og godt, med foreldre som var passe strenge. Det ble heller ikke mye juling av eldre storebrødre.
- Ble det krise var det bare å alliere seg med den andre storebroren. Det var nok her jeg utviklet min taktiske sans. Hjemme var det åpent hus med mange venner på besøk. Det var nok litt friere hos oss. I tråd med mors ønsker hadde vi et typisk brukshus og ikke et "utstillingshus". Vi bodde midt i et område som sosialt sett var skarpt todelt, med Smestad og Husebyåsen på den ene siden og fabrikkområdet på Hoff på den andre siden. Det var jo en todeling som ikke var bra, men vi som var barn tenkte vi ikke over det.
Neste skoletrinn var realskolen og så gymnaset på Ris skole.
- Da jeg kom på realskolen, merket jeg at vår strenge lærer fra barneskolen hadde fått dunket mye kunnskap inn i hodet mitt. Jeg fløt mye på det i starten. Ris var en god og nøktern skole. Jeg trivdes godt de fem årene, selv om jeg valgte reallinjen. Men sånn var det den tiden, guttene valgte reallinjen og jentene engelsklinjen. Jeg var ikke videre glad i matte. Egentlig var det kørka dumt, men reallinjen var viktig for å komme videre i utdannelsen. Jeg tok sikte på studere medisin, men kom ikke inn nettopp på grunn av matten. Da ble det Universitetet i Oslo i stedet, med historie hovedfag til slutt. Mye av den interessen skyldtes Mæhlum, en fenomenal historielærer på Ris.
Den første politiske oppvåkningen skjedde på Ris gymnas.
- Den politiske interessen gikk i bølger. Jeg var med i Unge Høyre, men meldte meg så ut igjen. Jeg ble engasjert igjen da jeg begynte på Blindern. Da ble jeg veldig provosert av AKP, som dominerte i studentmiljøet. Jeg kunne ikke forstå at et parti kunne kjempe for å innføre et totalitært system.
Selv om stemmen er jevn og rolig, lyner det nå litt bak brilleglassene.
- Jeg meldte meg inn i Det konservative studentersamfund og var med i styret i 1972. En tid var jeg også redaktør i studentavisen Minerva. I den tiden fant jeg ut at når jeg tålte å stå alene på talerstolen på allmannamøter og bli mobbet og buet ut av et stort flertall av ml"ere, så ville jeg klare alt senere. Ingenting kunne være verre. Det var en spennende tid, hvor jeg lærte at en totalitær bevegelse kan vokse frem, også i et opplyst samfunn som vårt. Ingen tid er vaksinert mot dette.

Ferdig med politikken

Da Lae var ferdig med universitetet, skulle man tro at politikken var veien videre.
- Jeg var sikker på to ting: at jeg var ferdig med politikken og at jeg ville havne i skolen som lærer. Så fikk jeg en telefon om jeg kunne tenke meg et halvt år som stipendiat i Høyres pressebyrå. Jeg sa ja og kom til Høyres Hus, hvor jeg blant annet satt og skrev lederartikler for flere aviser. Så ble jeg politisk rådgiver for Jo Benkow i 1980, som da var leder av Høyre. Deretter politisk rådgiver for Astrid Gjertsen, som var statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Det var moro. Jeg jobbet blant annet mye med liberalisering av boligmarkedet og åpningstidsloven. Det er jeg stolt av, i en tid da det knapt var mulig å få kjøpt et kneipp etter klokken fem på ettermiddagen. Etter det så jeg meg ferdig med politikken.
Men det var likevel ikke så lett å legge politikken bak seg.
- For å være idealistisk tok jeg et lite verv som medlem av bydelsutvalget på St. Hanshaugen. En av årsakene var kampen for grønne lunger i bydelen.
Lae jobbet årene 1986 - 93 som informasjonssjef i alt fra Norsk Industriforbund og Sparebanken Nor til Norsk Hjelpepleierforbund.
- I den siste tiden var jeg for øvrig ansatt i fagbevegelsen, som redaktør i Norsk helse- og sosialforbund. En dag ringte Fritz Huitfeldt og spurte om jeg ville bli byråd. Vel, da måtte jeg komme til rådhuset med en gang. Det var 15. januar 1997 og siden har jeg vært der.
Lae har ikke lagt planer for fremtiden, ikke for den nærmeste og heller ikke for en pensjonisttilværelse. Han retter seg opp, heiser litt på skuldrene og ser ut i klasserommet.
- Nærmeste fremtid styres av velgerne. Det er snart kommunevalg og jeg har veldig lyst til å fortsette som byrådsleder. Jeg har aldri lagt planer for meg selv og livet. Det er ikke kokettering. Det er en situasjon hvor man "styrer for evigheten og er forberedt på å gå av i morgen". Jeg har det bra i dag. Jeg synes kommunepolitikken er morsom, fordi den er konkret, hvor det er samsvar mellom idé og handling. Det er en nærhet, hvor man har mulighet for å se menneskene bak alle tallene.
Laes rådgiver minner en travel byrådsleder om at nettopp politikken kaller. Det nærmer seg raskt et viktig møte, men Lae lar seg ikke uten videre affisere.
- Når man så snakker om pensjonisttilværelsen, så heter det at man skal gjøre alt man ikke får tid til nå. Jeg vil gjerne begynne med historie igjen. Jeg sitter på en bunke med amerikabrev fra 1800-tallet som er tatt vare på av familien. Det har jeg lyst på å få skrevet av og redigere. Dessuten har jeg veldig lyst på å reise til og bli kjent med Firenze i Italia. Der har jeg aldri vært. Marka og fjellet er også viktig. Å sitte i utsiktstårnet på Oppkuven å la tankene flyte blir det nok mer av i en pensjonisttilværelse. Turene i marka har for øvrig gitt meg mange gode ideer til løsninger på politiske spørsmål.
Lae er medlem av en rekke bokklubber. Han er også svært opptatt av klassisk musikk og har mange favoritter blant de store klassikerne.
- Nå har jeg hatt en Schubertraptuss som er litt på hell. Norsk folkemusikk har dessuten fulgt meg siden skoledagene. Jeg hørte alltid på Folkemusikkhalvtimen på NRK, men torde aldri å si det til klassekameratene. Det var litt flaut.

Ambassadesaken

Etter lang tid i politikken kan Lae tenke tilbake på hva han er mest stolt av i sin periode som politiker.
- Å ha vært med på å gjøre det store grepet med Fjordbyen og utviklingen av Bjørvika er jeg stolt av. Her har det vært snakk om mye tålmodighet og politisk kløkt. Selv om mye arbeid står igjen, er vi i ferd med å gjøre byens og kanskje landets verste område til en gave for hele byen.
Laes mest ømtålige sak berører i høyeste grad nærområdet hvor han vokste opp.
- Den vanskeligste saken jeg har hatt er ambassadesaken på Huseby. Jeg burde vært mer ydmyk i argumentasjonen for lokaliseringen. Jeg ble nok i noen sammenhenger oppfattet som arrogant. Med hjertet skjønner jeg engasjementet i området rundt ambassadetomten. Mitt engasjement bygger også på å bevare grøntområdene. Samtidig følte jeg at vi ikke hadde noe valg. Det var et nødvendig onde. Jeg kan i hvert fall love en ting. Ambassadesaken skal nå prøves for rettsapparatet. Det skal ikke skje noe på tomten før saken er ferdig i rettsapparatet, selv om vi formelt kunne gitt tillatelse til å starte byggingen av ambassade.

Åpen homofil

Oslo har i mange år hatt en politiker og byrådsleder som har vært åpen homofil. Hans sosiale engasjement og støtte til minoriteter er også vel kjent.
- Det har sammenheng med min egen situasjon. Jeg prøver å bruke mine erfaringer for å gjøre noe for dem som kan bli stigmatisert eller skjøvet ut. Det tok tid før jeg selv var åpen om min egen legning. Ubevisst preget nok dette oppveksten, hvor det var viktig å være mest lik de andre. Det å være redd for å skille seg ut, gjorde nok at jeg ble mer anonym og stillferdig enn jeg ellers ville vært. Senere, som i studietiden tenkte jeg at ingen har noe med mitt følelsesliv å gjøre. Jeg hadde uansett et godt sosialt nettverk. Men fra det øyeblikket jeg ble samboer, for 25 år siden, sto jeg frem. Da ville jeg ikke lyve eller få omgivelsene til å lyve. Fra da av var jeg kompromissløs åpen, uten at det var problematisk.
Biskop Kvarmes nylige utspill for å avsette en homofil vikarprest synes Lae lite om.
- Når det gjelder denne type holdninger har jeg valgt å være brysomt til stede. Det er min kirke også. Jeg respekterer at Kvarme har en samvittighet, men aksepterer ikke diskriminering under noen omstendighet. Det grenser jo også til det komiske når Kvarme mener at man kan "synde" i fast stilling, men ikke som vikar.
Laes foreldre er borte og barndomshjemmet i Konventveien er solgt etter 50 år.
- Det er et sårt punkt å ikke kunne gå inn der. Jeg husker godt fra barndommen alle fuglene og fuglesangen fra hagen om våren. Det var en stor rotete hage med masse store trær og gjemmesteder. Jeg hadde en god oppvekst der med flotte søsken og foreldre. Far var riktignok travelt opptatt i hverdagen med å drive handelsskole formiddag og ettermiddag, men hver søndag tok han oss med i marka. Mor var administrerende direktør i heimen og holdt åpent hus for barn til siste stund. Det ble jo barnebarns barn til slutt. Selv har jeg ikke barn, men jeg er onkel til masse herlige barn i alle aldre. Vi søsken er gode venner og familien fortsetter å møtes fast i forbindelse med fødselsdager. Det er alltid første søndag etter fødselsdag klokken 18.00.
Lae reiser seg for å gå. Pliktene kaller.
- Når jeg tenker på hjemmet i Konventveien, så har jeg utelukkende gode minner, smiler byrådslederen.
Så forsvinner Erling nedover den samme gangen han gikk for et halvt hundre år siden. Nå er det store politiske oppgaver som skal løses. Den gangen var bekymringen å kvitte seg med restene av skolefrokosten som brant i lommene.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere