*Nettavisen* Nyheter.

Trelastkongens slott

Julius Jakhelln følte eventyrlyst, ble trelastkonge i Spania, dro hjem til Norge og fant seg en prinsesse. Naturlig da å bygge slott i Homansbyen!

Homansbyen: Christian Albrecht Jakhelln dro fra Ålborg i 1807. Han hadde fått jobb i et nederlandsk firma, og ble sendt til et handels- og fiskerietablissement på Hundholmen, utenfor det som senere skulle bli Bodø. Han slo seg opp, og etter ti år kjøpte han hele stasen av nederlenderne. Han fikk mange penger, samt sju sønner og tre døtre. Den sjette sønnen het Julius, og her begynner vår historie.

Ikke fisk, sa Julius

Julius hadde slett ikke lyst til å drive med fisk. Det hadde han sett nok av, syntes han. Han var full av eventyrlyst, og ga seg til å reise rundt i Europa i stedet. Spania var et herlig sted. Men hva skulle han leve av der? Noe som ikke hadde med fisk å gjøre... Han tenkte litt på det:

På 1700-tallet hadde tømmereksport vært tingen å drive med. Det vokste fram en solid overklasse. Plankeadel eller trelastpatrisiat er navn på det mektigste norske storborgerskapet før skipsrederne og industriherrene på 1900-tallet. Ordet plankeadel henspiller trolig også på sagbruksprivilegiene fra 1688. Retten til å ha og bruke sag kunne selges eller gå i arv, som annen eiendom. Det gjaldt selv etter at kvantumrestriksjonene ble opphevet på slutten av 1700-tallet og etter at man i 1825 fikk hogge tømmer fra egen skog uten restriksjoner. Når konjunkturene var gode, kunne et sagbruksprivilegium være av stor verdi.

Men etter krisen i 1815 gikk mye av plankeadelen konk. Strenge tollrestriksjoner i Storbritannia, som var hovedkunden, gjorde at de tapte penger med glans. Fallitt over hele linjen. Bare de som fant de billigste utskipningsmulighetene overlevde.

Etter at det ble lempet på en del restriksjoner på 1840- 0g 50-tallet, fikk bransjen et oppsving igjen. Storbritannia ble på ny hovedmarked.
- Så bra, tenkte Julius. - Det er duket for en ny gullalder!
Han hadde jo handelsgener i blodet.
- Da vil jeg også begynne med trelast! Hvorfor ikke selge her i Spania?

Norske planker i Bilbao

Han fikk tak i en kompis, og sammen etablerte de firmaet Sørensen & Jakhelln i Bilbao. De fleste i bransjen hadde jo satset på Storbritannia, så han hadde ingen konkurrenter å snakke om. Julius var energisk og hadde penger (som stammet fra farens handel med fisk).

Han kjøpte opp store skogeiendommer i Bindal i Helgeland. Startet sagbruk ved utløpet av Bindalsfjorden, og dermed hadde han tømmer til det spanske trelastselskapet sitt. Stolte trær deiset i bakken og ble til flate planker som ga kapital. Firmaet gikk så det suste, og det ble etter hvert mange nordmenn som gjerne ville være med. Alle de dyktigste fikk bli medarbeidere i forretningen, og alle ble formuende. Julius, som faktisk også var ganske politisk radikal etter datidens målestokk, var blitt ekte plankebaron.

Lynet traff Julius

I 1868 dro han hjem til gamlelandet en tur. Der traff han Ragnhild, som var datter av en sorenskriver. Da sa det liksom krasj. Han gikk helt i spinn, som vannhjulet på sagbruket i Bindal. Den verdensvante, belevne Julius ble plutselig veldig keitet og sjenert. Tråkket seg selv på foten og sa noe sånt som:
- Hei! Jeg har masse planker, skal vi gifte oss?
- Gjerne det, svarte nok Ragnhild, for samme år var de gift og dro til Spania igjen.

Etter sigende syntes hun han var svært søt, og beundret ham nesten samme hva han gjorde.

Julius syntes at når han hadde funnet seg en dronning, måtte hun ha et ordentlig slott. Han tok med seg Raghild og de tre sønnene de hadde fått, og dro til Norge igjen. De slo seg ned i en privatbolig i Karl Johans gate 45, men det skulle bare være mens de ventet på slottet sitt. Han fant noen unge, lovende arkitekter - Bernhard Steckmest og Paul Due, og ba dem sette i gang: Lag et fint slott! Steckmest syntes det hørtes koselig ut, og tegnet sitt livs stiligste bygg.

Et slott til sin dronning

For det var helst Steckmest som tegnet, mens Due administrerte. De kreerte fire andre hus i Uranienborg terrasse også, og Det engelske kvartal, som nå er revet. De tegnet forretningsgården til Steen & Strøm i Kongens gate, og bisto bl.a. med byggingen av Victoria Terrasse.

Huset til Julius ble reist i 1885. Det var så flott at det straks fikk navnet "Uranienborgslottet" på folkemunne. Og det kan godt minne om et lite slott. Et praktfullt bygg i fransk nyrenessanse, med tårn og kuppel som strekker seg mot himmelen. Litt spennende og assymmetrisk plassert på den ene siden av huset. Det kneiser majestetisk på en liten høyde, med utsikt over den frodige Uranienborgparken og villaene omkring. Huset avgrenser Homansbyen i sørvest.
Julius var kjent for å like vakre ting. Han samlet på antikviteter. Et av de sjeldneste klenodiene han hadde, var et te- og kaffeservise i meissenerporselen fra 1700-tallet.

Det fortelles at et fremmed, rikt utstyrt skip en gang strandet utenfor kysten av Bodø. Det ble forlatt av mannskapet, og ingen fant noe ut om hvem som eide skipet, hvem som var kaptein osv. Passasjerene må ha vært noen rikinger, for det var fullt av kostbare saker ombord.

Det ble holdt vrakauksjon, og Julius slo til seg flere ting - deriblant meissenerserviset. Det fikk Ragnhild i bryllupspresang.
Julius og Ragnhild fikk seks sønner og to døtre, og levde lykkelig til sine dagers ende. Huset var en tid fortsatt i familiens eie. Senere har forskjellige firmaer hatt kontor i det staselige gamle huset, deriblant Bryggeriforeningen. I dag er det en forretningsmann med familie som er blitt ny og heldig slottsherre oppe på knausen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag