RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Trost er husdyr den åsså

Journalist Trond Hansen vokste opp på Lambertseter. Det var den gang Lambertseter var ganske ny drabantby og det krydde av unger der. Dette er et kapittel fra Trond Hansens bok "Bajabekunger". Sigmund Kolsrud har tegnet til avsnittet.

Det var forbudt å holde hund eller katt i blokka. Bare de som hadde med seg bikkje eller katte når de flytta inn, fikk beholde dem. Derfor måtte vi unga finne andre alternativer. Og derfor kvitra og peip det bak hver eneste dør. Pelle, Pippi, Anton, Kalle og Totto. Undulater, hvite mus, hamstre, rotter og marsvin.

Meitemark til frokost

Møller i første hadde papegøye. De hadde hatt'n med fra Afrika, sammen med den hvite negerungen. Papegøya satt på balkongen og plystra "Broen over Kwai". Og så ropte'n "fytterakker'n" når'n hørte noen unger uttafor.

Jeg hadde skilpadde. I hvert fall en stund. Den kunne ikke prate. Og så tålte'n ikke å bli brukt som trailer liggende opp ned under en arrangert ulykke med MarkIintoget til Arne. Dessuten spiste'n bare salat og prata lite. Jeg ville ha fugl. Helst papegøye, men kunne klare meg med undulat.

Men det ville ikke mutter' n og fatter'n. De visste vel at det var dem som måtte holde reint buret og stelle fuglen etter en tid.

Derfor blei mutter'n temmelig oppgitt den vår'n unge Hansen var ute og samla husdyr. Trostunger var morsomme. Og så spiste de meitemark. En morra vi satt og åt frokost, kom tre trostunger hoppende ut fra en eske under senga mi. De stelte seg under kjøkkenbordet og peip ynkelig. Og så la de fra seg små speilegg, bare at de var grønne og hvite.

Mutter'n og fatter'n sukka, oppgitte. De så på hverandre og veksla blikk. Men sa ikke noe. Ikke før jeg forlot bordet og kom tilbake med tre, feite meitemark. Det passa visst dårlig ved frokostbordet.

Badekarakvarium

Tomm hadde akvarium med guppyunger i. Det hadde han fått etter en fisketur på Østensjøvannet der vi fanga abbor og gjedde. For når vi kom hjem, danderte vi stein, planter, jord - og fisk i badekaret. Ganske stilig å kunne sitta på dossen å se smågjedde og abbor svømme rundt ved siden av seg.

Nå var det bare det at Tomm hadde tre søsken. De var seks til sammen i familien. Og fatter'n hans jobba på brygga og ville gjerne bade når'n kom hjem om ettermidda'n. Derfor blei ikke badekarsakvariumet særlig gammalt. Men Tomm fikk guppier i stedet.

Børre tar heis'n

Verre var det når kaninen til Bjørn og Tove daua. Pelle het'n. Brun og myk med lange ører. Men en morra var'n stokk dau. Helt stiv var'n. Hylet fra Tove kunne høres helt til Manglerud når'a fant Pelle på bånn av buret.

Begravelsen som fulgte, blei et evig minne for både voksne og unger i blokka. Tove gikk i spissen for begravelseskortesjen ut på gressplenen. Resten av blokka kom i stillhet etter. Hu hadde fått lov av vaktmester Berg å begrave kaninen under rosebusken ved verandaen til frøken Lund. Fra Olsens radiokabinett hørtes sorgfull orgelmusikk.

Rustad, klokker'n, var nabo med frøken Nesset i fjerde. Han sa noen meningsfylte ord på veien. Jeg fikk lov å holde korset, mens Bjørn slo det ned i bakken med hammer'n til vaktmester'n. Så fulgte to minutters stillhet bare avbrutt av Børre som var forkjøla, og brukte heisen for å holde snørra på plass. Akkurat på det området hadde'n en helt unik teknikk.

To tjukke, grønne striper med snørr vokste raskt ut fra nesa hans og la seg utover overleppa. Akkurat idet de skulle til å forsvinne inn i munnen, trakk'n til no' skikkelig, og begge snørrstripene forsvant opp gjennom neseborra med et tydelig svisj.

- Nå er'n Børre ute og kjører heis, sa Østli bestandig når'n hørte det.

Pudder'n til Syvertsen

En halvtimes tid etter at begravelsesseremonien var over, hylte Tove på nytt. Hu hadde stått på balkongen i tredje og sett ned på gravplassen til Pelle. Plutselig dukka kongepudder'n til Syversen i femmer'n opp. Forbeina gikk som trommestikker når'n i løpet av få sekunder halte kaninen opp etter øra. Så la'n avgårde bortover veien mens'n vifta triumferende med Pelle som dingla frem og tilbake i puddelgapet.

Snakk om oppstyr. Stakkars Syversen prøvde å sperre veien for bikkja. Med et tigersprang langa'n ut for å stoppe udyret med kaninen i kjeften. Men til ingen nytte. Pudder'n bare sklei unna, mens Syversen fortsatte et stykke ut på gressplen'.

Så forsvant bikkja rundt hjørnet ved Narvesen-kiosken med en skokk hylende unger og voksne etter seg.

Om ettermidda'n blei det holdt ny begravelse. Syversen hadde fått tak i kongepudder'n sin - og det som var igjen av Pelle - etter noen timers leiting. Derfor gravde vi ned noe som en gang hadde vært en kanin: Et bakbein og en del av et sidestykke uten pels.

Det er naturig å spørre seg: Har ungene det like gøy i dag? Gir den organiserte barndom av i dag de samme muligheter for individuell kreativitet?

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere