RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Unødvendig kvinnekamp for Øyafestivalen


Øya har tradisjon for å booke artister med høy musikalsk kvalitet, både kvinnelige og mannelig. Her representert ved Noora Noor under fjorårets festival. ARKIVFOTO
Øya har tradisjon for å booke artister med høy musikalsk kvalitet, både kvinnelige og mannelig. Her representert ved Noora Noor under fjorårets festival. ARKIVFOTO

De siste dagene har man kunnet følge en – for meg – noe pussig debatt i Aftenposten. I det vide og det brede har ulike meningsytrerer dybdeanalysert det kjønnsdelte festival-Norge, og da med særlig fokus på Øyafestivalen, som går av stabelen neste uke.

Undertegnede har vært til stede og dekket Øyafestivalen i en årrekke, og vil også bli å finne som festivaljournalist når det braker løs i Middelalderparken neste onsdag. Jeg vil våge å påstå at jeg har fått med meg et bredt spekter av konserter i parken og jeg har også trålet både handlegata, bespisningsområder, scenekanter, backstage, ruinene, ja endog pressetelt og vip-området. Ingen av stedene har slått meg som spesielt mannsdominerte – kanskje med unntak av pissoaret jeg må passere for å komme til de mer feminint tilpassede toalettfasilitetene, heller tvert i mot.

Jeg har både observert og endog skrevet om kvinnelige festivaldeltakeres opplevelse av festivallivet ned til minste detalj, både hva mat, klær, muligheten for å ha med poden, sjekking og selvsagt det aller viktigste – musikken. Ingen har noensinne etterlyst flere kvinnelige artister, ei heller oppgitt at de på noen måte føler seg tilsidesatt eller utsatt for påtrengende mannsdominans.

De av oss som også har hatt muligheten til kontakt med festivalledelsen både under selve festivalen og i forkant, vil finne denne typen beskyldninger for usanne. Nok om det.

Debatten i Aftenposten rører nemlig i temaer som selvsagt skal tas på alvor. Men debatten angripes på så ubegripelig feil måte. Å diskutere tall, prosenter og statistikk gir så lite mening for dem som eventuelt føler seg rammet av kjønnsdiskriminering. Det er utvilsomt viktig å motivere kvinner til å tre inn i mannsdominerte bransjer – og også omvendt. Men motivasjonsfaktoren ligger neppe i krav om prosentvise andeler av det ene kjønn.

Unge blir neppe motivert til å drive med musikk av å vite at man som kvinne har mulighet til å bli kvotert inn på Norges største musikkfestival, utelukkende på grunn av sitt kjønn. Selvsagt med visse modifikasjoner – jeg vil tro at selv de argeste likestillingsforkjempere vil mene at det er en fordel med en viss musikalsk kompetanse. Derimot vil jeg bestemt mene at man kan bli inspirert til å våge seg inn i bransjen, dersom man vet at åpenbare talenter gis muligheter – også på Norges største musikkfestival. Uavhengig av kjønn, utseende eller andre fysiske kvaliteter.

Øyafestivalen har i en årrekke gjort nettopp dette. De har gitt nye og mindre band muligheten fra sine mindre scener, artister som senere har nådd svært langt og som til og med har kunnet returnere til en av festivalens større scener. I tillegg gir Øyanatt og klubbdagen, der konsertene spres utover byen, på både små og store scener store muligheter for en lang rekke relativt ukjent artister .

For unge talenter må dette virke langt mer oppløftende enn en debatt om fysiske kvaliteter skal være avgjørende for om man får stå på scenen eller ikke.

I Aftenposten argumenteres det for at det er fullt mulig å opprettholde kvaliteten på festivalen selv om man samtidig øker kvinneandelen. Det er selvsagt hevet over enhver tvil, og burde – i Norge i 2010 ikke være en del av debatten, alle med gangsynet (og kanskje hørselen) i behold, vet at det er mulig. Øyafestivalen kunne sikkert klart å selge ut samtlige billetter med både 40, 50, 60, ja endog 100 prosent kvinneandel på scenen. Men når de en gang ikke har det mener jeg bestemt at det handler om helt andre ting enn kjønn.

Det handler om musikalsk profil og sammensetning av artister for å skape en helhetlig festival. Dette gjelder Øyafestivalen like mye som andre festivaler, og skal man slå ned på enkeltfestivaler, kan man like gjerne slå ned på andre store festivaler som booker headlinere langt over eget budsjett, noe som igjen får konsekvenser for de resterende bookingene, der færre av de små og mellomstore bandene får mulighet til å prøve seg på scenen.

Resultatet av flere av disse festivalene har da også vært økonomisk ruin og konkurs, i motsetning til Øyafestivalen, som også har blitt tildelt så kalt knutepunktstatus, nettopp fordi de er en viktig premissleverandør.

Og det er prinsipper av denne art som bør hedres, prinsipper der kvalitet, talent og mangfold ivaretas langt utover å begrense det til et spørsmål om kjønn.

Denne debatten er selvsagt kompleks. Den handler om mer enn statistikk, talltriksing og prosentregning. Den handler om å motivere unge til å tre inn i tøff bransje. Da er tiltak som for eksempel Øvingshotellet på Schous langt viktigere. Tilrettelegging på et tidlig tidspunkt er avgjørende og denne må også inneholde en realitetsforståelse, der de unge artistspirer – det være seg jenter eller gutter - vet at virkeligheten i kulturverden langt på vei arter seg som utvelgelsen til landslaget i friidrett.

En må være kvalifisert for den grenen en begir seg ut på, og arbeidet må derfor legges ned i å perfeksjonere den valgte kunstform, framfor å dyrke sitt kjønn. Det finnes nok av arenaer der likestilling fortsatt er fraværende, både i teorien og i realiteten. Arenaer der man ikke selv kan velge å tre inn, slik man kan i musikkbransjen. Det er på disse arenaene det er en jobb å gjøre.


Hege Bjørnsdatter Braaten
Nyhetsredaktør

 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere