Gå til sidens hovedinnhold

Vakkert og vemodig

Musikken har tonet ut. De gode ordene er sagt. Stille rusler de unge opp for å skrive en siste hilsen til Carina Borgund som ble drept på Utøya 22. juli.

Oppsal: Det var de lokale Arbeiderpartilagene og AUF som sammen med familien hadde invitert til samvær for å dele minnene om Carina. En vakker og vemodig minnestund.

Minnene om Carina er mange og hennes to søstre satte ord på noen av dem.


Elisabeth Slaaen Westrums minneord:

Det sies at kjært barn har mange navn. Som hele familiens attpåklatt og midtpunkt, var Carina intet unntak i så måte.”Søtnos”, ”Lillegull”, ”Smurf”, ”Snupis”, ”Carinamor”, ”Carina ballerina” og ”Ginger” var noen av Carinas kallenavn, som så fint beskriver hvor høyt elsket og spesiell hun var for oss alle sammen.

Siden Carina så brått ble revet fra oss den 22. juli i år, har det blitt sagt og skrevet mange vakre ord om henne. Blant annet er det blitt sagt at hun var familiens solstråle, at hun alltid var blid og positiv, snill, sjenerøs og vakker. I tillegg er det blitt påpekt at hun hadde mange venner og ofte var begivenhetenes sentrum. Det er blitt sagt så mye pent om Carina at man nesten kan undres om hun var for god til å være sann. Jeg kan herved bekrefte at Carina var akkurat så god og spesiell som det er blitt fortalt.

Carina hadde en sprudlende personlighet som er få forunt. Hun kunne le seg skakk av vitser som i beste fall kunne få meg til å trekke litt på smilebåndet. Som pappa så treffende sa det, var hun ikke engang som treåring det spor berørt av trassalderen.

Hun danset seg gjennom skoleårene og hadde aldri noe merkbart ungdomsopprør. Carina var som jenter flest forfengelig og opptatt av å ta seg godt ut, og hun fikk oss alle til å le da hun som fireåring plent nektet å gå med joggebukse i barnehagen.

Hun var en håpløs romantiker, som virkelig hadde troen på den store kjærligheten og evnen til å leve seg inn i romantiske filmer og bøker. Verkene til Jane Austen sto høyest på favorittlista, og det er ikke få ganger vi sammen så ”Stolthet og Fordom” med iste og kjeks på menyen.

Hun hadde alltid et trøstende ord på lur dersom man var trist og lei. ”Det går fint” er et utsagn som alltid vil minne oss om Carina. For var det noe hun ofte ytret, så må det ha vært akkurat dét.

Hun var svært opptatt av rettferdighet, og hun ble opprørt dersom noen snakket negativt om noen som sto henne nær.

Carina hadde også en barnslig og leken side, og hun var godt over gjennomsnittlig glad i å spille Donkey Kong.

Hva angår Carinas faglige innsats på skolen, var det heller ingenting å utsette på denne. Hun hadde allerede fra barnsben av gjort seg opp en mening om at utdanning var viktig. Hun var ikke gamle jenta da hun en gang uttalte at hun når hun ble stor ville hun jobbe på tinghuset – ”for der var det så fin atmosfære også kunne man gå med fine drakter og høye hæler hver dag”.

Da Carina ble eldre og fikk en litt mer realistisk forståelse av arbeidslivet, ble hun fast bestemt på at hun ville flytte til Storbritannia for å studere økonomi. Hun hadde allerede truffet sin britiske drømmeprins – sin ”Mr. Darcy” – og universitetssøknadene lå klare slik at alt lå til rette for en lykkelig studietid på britisk jord.

Carinas liv ble dessverre ikke slik vi så gjerne skulle ha ønsket. Foruten savnet av vår kjære Carina, er dette det aller tristeste å tenke på; nemlig at den livsglade jenta ikke fikk oppleve alt hun gledet seg slik til. Det føles så forferdelig feil, meningsløst og trist at livet hennes skulle ende slik det gjorde. Vi finner likevel en mager trøst i at tiden hun fikk på jorden var lykkelig, fylt av gode opplevelser og kjærlighet. Hun vil for alltid leve videre i våre hjerter.

Lillian Slaaens minneord:

Jeg trodde jeg visste hva det ville si å oppleve intens redsel. Føle bunnløs fortvilelse. Oppleve sorg på kroppen. Jeg tok feil. Jeg visste ikke hva det var før etter 22. juli i år.

I sekundene vi fikk vite hvilket helvete Carina befant seg i, følte jeg for første gang en reell redsel for å miste et menneske jeg var inderlig glad i. Redselen blandet seg etter hvert med fortvilelse, avmakt og hjelpesløshet av å måtte stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe. Ingenting, bortsett fra å følge med på nyheter. Ringe febrilsk. Vente. Gråte. Føle en intens desperasjon. Håpe. Vi håpet lenge, lenge. Forsøkte hele tiden å finne rasjonelle løsninger. Vekslet på å trøste hverandre. ”Vi er nødt til å tro at dette går bra,” sa pappa. Jeg trodde på han. Ville tro på han. Når morgengryet kom, gikk den intense desperasjonen fra natten over i apati og følelsen av total avmakt. Smerten jeg følte når sorgen overtok der håpet svant, går ikke an å beskrive med ord. Det gjorde bare vondt. Alt var tomt. Alt var svart.

Det gjør fremdeles vondt. Det gjør vondt å sørge. Det gjør vondt å savne. Det gjør vondt å oppleve familiens smerte. Det gjør vondt å tenke på å fortsette å leve eget liv, siden Carina ikke fikk oppleve fortsettelsen på sitt liv. Det gjør vondt å leve uten Carina.

Det er 68 andre familier rundt om i landet, som jeg vil tro deler mange av disse tankene med meg. Hvor fælt det enn er å si det, så har det vært en liten, mager trøst. Vi har ikke vært alene. Hele Norge har vært sammen med oss i sorgen, følt avmakten og blitt berørt.

På vegne av familien vil jeg takke alle som har vært der for oss disse ukene. Det er mange å takke! Takk til alle som har kommet og gitt oss en klem. Takk til alle som har sendt eller kommet med blomster og gaver på døren. Takk til venner og familie som har kommet med mat, trøst og selskap. Takk, Anne og Caroline, for at dere ga avkall på familieferiene, og for godheten og omsorgen dere viste ved å være der for oss. Takk, David, for tiden og minnene du delte med oss. Takk til naboer som har tent lys, satt ut blomster og sittet ute og snakket med oss til alle døgnets tider. Takk til alle som har ringt oss og sendt meldinger. Takk for all vennlig deltakelse og blomster i Carinas bisettelse. Takk til hjelpemannskapene på Sundvollen. Takk til Wang Begravelsesbyrå. Takk til sognepresten og andre ansatte ved Oppsal Kirke. Takk til ledelsen og personalet i Oppsaltunet Barnehage, for måten dere har tatt imot Theodor og meg på. Takk til kriseteamet i Østensjø Bydel; en spesiell takk til Inger Lise og Hilde for omsorgen dere har vist oss.

Sist, men ikke minst vil vi rette en stor takk til Østensjø Arbeiderparti og Østensjø AUF for at dere har satt i stand denne flotte minnemarkeringen for å hedre verdiene Carina trodde på og kjempet for. Vi setter stor pris på det, og er rørt over at så mange ville delta.

Jeg håper jeg har fått takket alle som har vist varme og omtanke for familien i denne vonde tiden. Avslutningsvis vil jeg rette den aller største takken av alle til Carina:

Takk Carinamor, for at du var den du var, og for at vi fikk gleden av å oppleve 18 fantastiske år med deg! Vi skal ikke la sorgen fortrenge de lykkelige minnene. Vi skal holde fast ved gleden over at vi har kjent og delt. Vi skal for alltid huske deg, dvele ved minnet ditt og la det leve videre. Vi skal fortsette å le, slik vi alltid lo av de små morsomhetene vi hadde sammen. Vi skal aldri glemme hvor høyt vi elsket deg.

Reklame

Kun i dag: 30 % på alle varer hos Christiania Glasmagasin