RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Vigeland-museet med rom for steinenes magi

Oslo kommune sikret seg alt Vigeland skapte, mot å gi ham et atelier som siden ble flott bolig for alle skulpturene. Tidenes smarteste avtale!

Frogner: Gustav Vigeland kjedet seg usigelig på skolen. Men han viste uvanlige evner i treskjæring. (I 2. etasje i museet kan du se ting han skar ut alt som 15-åring.) Han kom i treskjærerlære i Kristiania, og gikk på Tegneskolen om kvelden. Stakk stadig innom Skulpturmuseet for å drømme litt.

Han brant etter å bli billedhugger. Alle steiner hvisket til ham: Det bor figurer i oss slipp dem fri!

Men faren døde, og han måtte hjem for å prøve å forsørge familien. To år etter var han tilbake i byen og sultet nesten i hjel. Hvem brydde seg vel om en treskjærer?

En dag oppsøkte han billedhugger Bergslien med en bunke tegninger. Bergslien så straks at dette var et talent utenom det vanlige. Han skaffet ham en ørliten pengestøtte fra rikinger i byen. Så ble Gustav billedhugger likevel. Det måtte bare bli sånn.

Dro ut for inspirasjon

Han begynte i lære hos Bergslien og Skeibrok i 1889. Alt året etter debuterte han på Høstutstillingen med sin første skulptur "Hagar og Ismael". Den vakte stor oppsikt. Han var tydelig et talent av de sjeldne. Likevel var det umulig å leve av å være skapende kunstner.

Han fikk noe restaureringsarbeid i Trondheim domkirke. Men det dreide seg om figurer fra en annen stilperiode enn det litt romantiske han likte da. Det ga ham ingenting. Ingen spennende utfordringer!

Gustav fikk flere stipendier, og dro på studieturer til utlandet. I København fikk han stor oppmerksomhet med sin første større figurgruppe "Forbannet", som viser Kains flukt. I 1894 holdt han sin første separatutstilling, og fikk mye positiv kritikk selv om ikke alle var like begeistret.

Arbeidsforholdene hans var lenge håpløse. I 1902 fikk han et falleferdig atelier på Hammersborg av staten, men det måtte rives, pga. byggingen av Hoved-Deichman. Hva skulle han gjøre? Han måtte jo ha et sted å jobbe ordentlig, et sted å oppbevare ferdige ting og modeller til nye figurer. Hvor skulle han ta penger fra? Det ville hjelpe lite om han hugget ut noen modellpenger av stein...

Tidenes idé

I 1919 fikk han en idé: Han tilbød kommunen alt han hadde laget og alle originalmodellene han ville komme til å skape, mot å få et skikkelig atelier som kunne bli museum etter hans død. Han hadde forlengst vist seg som en billedhugger av format, og kommunen sa straks ja. De gned seg i hendene: En makeløs avtale!

I 1921 satte de stemplet sitt på et papir, og han skrev høytidelig under: "G-u-s-t-a-v"! Dermed var kontrakten i boks. Han ble så lykkelig. Gikk rundt i ring, spent til febergrensen mens de bygde. I 1923 var huset ferdig.

Det er tegnet av arkitekt Lorentz Harboe Ree og Carl Emil Buch, og er et av våre beste eksempler på norsk nyklassisisme. Fasaden er i rød teglstein, sokkelen i granitt. Tårnet er prydet med kobber. Litt inspirert av italiensk renessanse, bare forenklet.

Midtpartiet og nordfløyen ble ferdig i 1924, sørfløyen i 1930. Da ble gårdsrommet også klart - der de alle fine sommerkonsertene er. Det ble verksteder for gipsmakere og steinhuggere, og en leilighet i tredje etasje. Han flyttet inn i 1923, og gikk begeistret i gang med meisel og hammer. Gulvet var snart fullt av gips- og steinsbiter. Det lå marmorstøv overalt, som han kunne sette spor i som i nysnø. Herlig!

Men temperaturforskjellene i atelieret var plagsomme: 40 grader oppunder taket, og 20 på gulvet. Når han kom ned fra stigen, hakket han tenner.

Ibsen på en halvtime

I museumssalene kan du se originalene til bystene og portrettmonumentene, og modellene til skulpturene i parken. Bystene er helt unike! Ibsen, Garborg, Hamsun, Camilla Collett, Wergeland, Bjørnson, Oscar II, Nansen... Han hadde en helt spesiell evne til å karakterisere personlighet og trekk hos modellene.

Gustav syntes selv at bysten av Ibsen var den fineste han laget. Da han skulle modellere den store dikteren, var Ibsen en aldrende kjendis. Og svært egen! Han innvilget aller nådigst tre seanser på ti minutter hver! En lusen halvtime til sammen. Gustav var svært ung bare noenogtredve. Men han brukte de tilmålte minuttene som en gud! Det kan man konstatere ved selvsyn.

Han jobbet utrettelig på mesterverket sitt: Skulpturene til Frognerparken. Ufattelig at tung, uformelig stein kan bli figurer med så mye følelse og liv. Granittfigurene viser slektenes gang, og menneskenes forskjellige forhold til hverandre.

Mange ville gjerne besøke atelieret og se på fontenefigurene mens de ble til. Det likte han dårlig. Han syntes det virket forstyrrende. "Jeg kan da ikke myrde mig for folks nysgjærrighets skyld", sa han iltert.

Gustav hadde et spesielt forhold til smijern. Det ble reist en smie sør for parken. Hovedporten har veldig fine detaljer. Da den skulle lages, klaget smeden. Det var komplett umulig å gjøre sånne ting med jernet som han fikk beskjed om.
Langt ifra! sa Gustav og skyndte seg ned til smeden og fikset det selv.

Håndverkere

Gustav måtte ha hjelp til huggearbeidet. Ellers hadde han kanskje ikke vært ferdig ennå! Uhyre slitsomt var det også. Men om det gikk fortere, hadde det også sine ulemper. Det ble gjort feil. Og for ham var det viktig at hans store livsverk var uten lyter. Han kunne bli fra seg av fortvilelse når han fant skader på figurene. Som da en nesten ferdig granittgruppe hadde store feilhugg flere steder. I notisboken sin skrev han en gang:
"Jeg engstes for granitten som ligger ute i gaarden. Jeg engstes naar jeg hører de hugger ute i gaarden. Jeg dirrer ved hvert slag. Hva for feil gjør de nu?"

Ikke alle hjelperne skjønte seg på hans temperamentsfulle utbrudd når det ble aldeles feil. Er det så nøye, da? De syntes han var litt herskesjuk. Men han så ganske enkelt hva som var riktig og hva som ikke var det. Og kunstverkene ville jo bli stående som et monument over hans livsgjerning. Men han var også takknemlig når et arbeid var godt utført. Da lyste han opp av glede.

En gavmild sjel

Selv en genial billedhugger må ha levende modeller å se etter. Gustav likte særlig godt å bruke en tømmerhugger som het Anders, omtrent på alder med ham selv.

Jeg hadde så fine muskler, og klarte å holde positurene lenge, sa modellen. Ble det for kaldt i atelieret, eller var de forkjølet, tok Gustav fram cognacflasken og skjenket til begge. Han ga god timebetaling. "Han var alvorlig snill", sa Anders om ham.

Anders mistet kona si, og Gustav ga ham 500 til begravelsen. men Anders drakk opp pengene. Da ordnet Gustav begravelsen direkte.
En torgkone som hadde stått modell for ham, ble syk. Gustav sendte henne mat og penger. Han hjalp mange mennesker.

I museet er det blitt plass for rundt 1600 skulpturer, 430 tresnitt og 12 000 tegninger, raderinger og litografier, et bibliotek med ca 5000 bind, og en tidsskriftsamling. Nesten alt han har laget! Notisbøker, skisser... og over 5000 fotografiske plater, samt museets eget arkiv. Figurer av bronse, gips, granitt, marmor og smijern. Bare i museet kan man følge hans utvikling fra tidlig ekspresjonisme til romantiske strømninger - til han fant sitt helt eget uttrykk.

Gustav jobbet med skulpturene til parken i hele 40 år. I 1943 døde han på Lovisenberg sykehus av hjerteinfeksjon, og rakk ikke å se sitt livsverk bli ferdig. Etter hans eget ønske ble urnen hans plassert i tårnet, i huset han en gang så inderlig ønsket seg.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere