RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Villagris på Simensbråten


Bildet er tatt av Vera Gjersøe, tusen takk til henne.
Bildet er tatt av Vera Gjersøe, tusen takk til henne.
Det luktet ennå gris i grisekjelleren da jeg var guttunge på sekstitallet, selv om siste gris hylte i åtteogfemti.

Geir Hellum skriver videre: "Jeg rakk såvidt smaken av persesylta julen det året, blanda i babylapskausen.

Grisekjelleren som lå under garasjen ble til vedbod. Nå er den også borte, men gamle hånd-hamra beslag og låskasse har jeg beholdt. Legger jeg godvilja til hører jeg knirkinga i døra og kjenner luktene av gris, ved, asfalt og olje. Ja, for lastebilen til bestefaren min sto over og det lakk motorolje av biler før i tida, og tjæra asfaltredskap sto utafor og drøpp.

Grisen ble 13 år

Bestefaren min vokste opp med både gris og hest på Vålerenga. Da han, og bestemor, kjøpte hus på Simensbråten, i femøgførr, sa de ikke neitakk til hverken medfølgende gris eller vakt-bikkje.

Bikkja, en svær Riesensnauser, måtte gis bort etter et par år, den var mannevond, men ble opphav til masse eventyrlige historier som verserte så lenge den eldre generasjon levde. Nå er det bare meg igjen som husker noe av dette. Grisen, som allerede er nevnt, fikk leve i 13 år etter eierskiftet. Med lang husdyrerfaring kunne mine besteforeldre det meste om oppdrett, slakting og matauk. Grisene var betydelig feitere før i tida, men folk hadde hardt arbeid og trengte ordentlig mat.

Pegasus fløy i Akerselva

Slaktinga var en begivenhet i seg selv, den foregikk på høsten før det ble for kaldt til å spyle med haveslangen, og i god tid før jul. En arbeidskamerat som hadde gått i slakterlære ble tilkalt og kara iførte seg arbeidsklær og skjerpet knivstålet. Dette foregikk alltid en lørdag, etter arbeidstid.

Familiemedlemmer, driftige husmødre og drikkfeldige mannfolk var tilkalt for party! Grisen ble skutt i hodet, kompisen til bestefaren min hadde Luger fra krigens dager. Han hadde byttan til seg mot et par flasker da asfaltgjengen jobba i Tøyengata.

Et bilvrak måtte flyttes, og under lå våpenet. Han som fant den var alkis og ville heller ha flaskefór. Pegasus, som kompisen til bestefaren min ble kalt, hadde alltid ei flaske Special, eller to, under setet, i tilfelle rottefelle eller en god handel dukka opp (mulig det var himkok).

Kara i asfalten og kom borti det utroligste. Etter å ha detti ned fra Vaterlands bro, og rett i elva ble nevnte kompis for all ettertid kalt Pegasus etter den flyvende hesten. Han hadde visst flaksa og hylt på vei ned.

Mannfolka hadde alltid kallenavn. Bestefaren min ble kalt biggen, han var stor, ihvertfall for meg, og så het han egentlig Birger. En tredje på laget het Herkules. Jeg husker alt dette for jeg jobba sammen med dem i asfalten helt til jeg ble sju og måtte begynne på skolen.

Blod fossa ned i ei bøtte

Grisen skjønte alltid at noe forferdelig var i gjære og ble umedgjørlig der den ble trukket ut av grisekjelleren og til retterstedet, en betongmur bortafor, med gamle kulehull. Lugeren ble ladet, skuddet smalt, blodet spruta, og så ble liket festa til en galge og trukket fort som f... baklengs opp med jern og kjetting, så ikke blod skulle gå til spille. Kniven ble kjørt inn i halsen og mer blod fossa ned i ei bøtte. Dette ble tatt vare på og blanda med mel og gryn og putta i frysen og ble senere omgjort til blodklubb, blodpølse, blodpudding og blodpannekake.

Kjøttet er holdbart når en foredler det rett og en kan lage lekre saker: hodesylte, nakkekoteletter, skinke, syltelabber, svinekam, salta sideflesk, ribbe, buklist, bacon, mørbrad og selvfølgelig pølser. Folka hadde kunnskaper om salting og hermetisering og fikk seg fryseboks tidlig, et svært isolert metallskap som ble fylt med tørris. Pølsene ble laget i grisetarm selvfølgelig. Innmaten: lever, nyrer, hjerte, lunger og tunge ble malt opp og ble stappa inn. Riesensnauseren fikk ferske ører og hale, som den glefsa i seg. Den måtte stå i kvarttoms kjetting så vill var den under seansen. Vanligvis holdt det med hamp i samme tykkelse.

Sprit måtte til

Mens slakteren og kvinnene jobba, så blodet både bruste og fløt, satt resten av mannfolkgjengen rundt hagebordet og smådrakk sprit og ventet på fersk gryterett med lever og nyrer. Dette var slaktedagstradisjon. Dagen og kvelden ble lang og bord og flasker tømt. Aldri var det slagsmål eller uvennskap etter det jeg har hørt.

Et under: avfall ble til lekkerbiskener

Under krigen da familien til bestefaren min bodde i Etterstadgaten, hadde de villagris, ja det var der tradisjonen startet etter at de kom til Oslo. Én gris ble godtatt av tyskerne, og både dem og kjipe uniformerte nordmenn kontrollerte stadig. Grisen hadde forskjellig alder og vekt ved hver kontroll, men heldigvis var kontrollørene også forskjellige.

Det hadde seg nemlig slik at grisen ble slaktet og spist og ny skaffet kontinuerlig. Det tok tre måneder å oppnå slaktevekt, ikke mer. Krigen varte i fem år, så det ble mange griser i løpet av den tiden.

Mannfolka i familien jobba som vognmenn og hadde masse kontakter, også på bygda; de hentet og leverte alt mulig, både folk og fe. Tilogmed gullet var det en av dem som kjørte til Eidsvoll, men det er en annen historie. Under krigen var det vareknapphet, folk hadde dårlig råd og det gjaldt å utnytte det en hadde. Helga Helgesen lærte husmødrene å utnytte absolutt alt, tilogmed potetskrellet kunne brukes i kostholdet.

Men hadde en ikke hundre prosent sans for Helga Helgesen kunne en heller fôre grisen med potetskrell og matavfall for den åt alt! Således ble avfallet omdannet til svinekoteletter og lekkerbiskener! Dette høres ut som reine trolldommen i dag, men det er helt sant, et naturens under, naturen er et under og det gjelder å spille på lag. Vel, tyskerne var dumme og skjønte aldri at grisen var bytta ut. Og familien til bestefaren min spiste feit mat og koste seg."

Så langt Geir, tusen takk til deg.



Villagriser var det utrolig mange av under krigen, men fikk en beholde flesket? Svaret sto i Nordstrands Blad 30. august 1941:

Overskrift: "En familie på 4 med lemmer kan få beholde 2 griseslakt".

"Det har lenge vært et stort spørsmål om de lykkelige eierne av villagriser skulde få beholde hele grisen selv. Det er nu truffet bestemmelser som ser svært lovende ut. Kvoten for griseeiere er 800 gram pr. uke pr. husstandsmedlem, og da en har lov til å dekke et behov for inntil ett år, vil det si at for eksempel en familie på fire medlemmer kan få beholde hele to griser selv før de blir nødt til å avgi noe. Kjøtt-rasjoneringskortet vil imidlertid da bli inndradd for den tiden dette behov regnes dekket.

I tiden mellom 15. oktober og 15. desember må grisen slaktes. Først må det innhentes tillatelse, og når den blir gitt, blir kjøttkortet inndradd. En slakteferdig gris beregnes etter en vekt på 80 kilo; veier den mer eller mindre henholdsvis taper eller vinner eieren på det.

På Nordstrand Vels generalforsamling i mai 1941 ble det vedtatt at det skulle bli et kollektivt grisehold.

En kalkulerte med 400 interesserte huseiere og fore opp 100 griser. Innskudd skulle være 20-30 kroner pr. huseier + 1 tønne poteter og skyller. Til jul vilde man da hos den gårdbruker man hadde tenkt å alliere sig med, kunde hente ca. 20 kilo flesk hver.

På gården må det ikke bli noe renn av andelseiernes medlemmer, gårdbrukeren hadde uttrykkelig sagt at han for all del ikke kunde ha alle disse gærne menneskene flyende her på gården. Uttalelsen vekket stor munterhet på generalforsamlingen.

Velets formann, opplegget som ble vedtatt sto ingeniør Flinder for sammen med disponent Magnell og tollkontrollør Tollefsen. Det samme trekløveret sto for fleskeproduksjonen for andelseierne i flere år fremover. En fantastisk innsats.

114 griser blir slaktet

I første halvdel av desember i 1941 skal 114 griser bli slaktet. Ing. Flinder forteller at slakter Wølneberg er engasjert til å foreta slaktingen og parteringen vil bli besørget av en av Per Eks pølsemakere. En regner med å kunde slakte 10 - 12 griser om dagen og flesket blir veiet og innpakket og derefter sendt hver enkelt andelshaver.

Vi har hatt adskillige dødsfall blant grisene våre, forteller ing. Flinder, og vi har efterhvert måttet kjøpe inn nokså mange griser for å kompensere bestanden. Resultatet er at grisene våre varierer sterkt i størrelse. Hver andelshaver vil kunne regne med ca. 17 kilo flesk.

De som har forestått dette svære griseopdrettet er herrene som er nevnt ovenfor. De færreste kan tenke sig hvilket arbeid det har kostet å bringe affæren vel i havn. Det har vært et slit og når julaften kommer og ribben og surkålen står duftende på bordet, bør medlemmene sende en velvillig tanke til dem som har strevet for mataukingen i 1941.

Det var virkelig flesk som ble produsert. Det var et godt spekklag utenpå ribben. Alle hadde gjort sitt beste, både grisene og røkteren og betydning har det hatt at andelseiere hadde levert sin halve tønne med poteter og skyller i tillegg.

Tyveri

I august 1942 hører vi at Nordstrand Vels Andelsoppdrett ber om hjelp for å få oppklart hvem som stjeler skyller i de oppsatte dunkene. Folk som formodentlig driver oppdrett av gris eller kaniner har i en tid tømt dunkene for innholdet.

Dunker på Ljan helt tømt

Ljans Vel hadde et tilsvarende opplegg for oppdrett av gris og her er det også tyver på ferde som stjeler skyller. En er også plaget av at tyver har vært i parsellene ved Herregårdsveien og trukket opp potetris. For å sikre seg mot gjentagelser, vil vellet organisere vakthold døgnet rundt. Når tyvene blir tatt vil de presentere vedkommende i Nordstrands Blad da det vil være godt å få se hvordan slike folk ser ut.

Over 2000 villagriser biter i graset

18. desember 1943 kan vi lese i Nordstrands Blad at det hender av og til en hører grisehyl. Det sies at grisene alltid skriker når de skal slaktes. Villagrisene i Aker faller for fote i disse dager.

Aschehoug i Forsyningsnemda, som steller med slakterkontoret forteller at de fleste av grisene vel no har måttet bite i graset for de fleskehungrige eiere som bare for noen dager siden klødde sine kjeledegge koselig bak det ene øret. Det er sikkert over 2000 griser som har måttet bøte med livet.

Det er stort sett fine saker. Det heter jo at de skal veie 60 kilo før vi gir slaktetillatelse, samtidig som eieren skal ha hatt grisen i 5 måneder. Dagen etter slaktingen kommer våre folk og kontrollerer slaktet.

Selv om det har vært bra med forpoteter i høst, så er det vel gått en del i grisemagen som ellers burde vært brukt til menneskeføde.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere