Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Rapport fra helvete

Blant de mange bøkene som er kommet det siste året, har knapt noen gjort så sterkt inntrykk på meg som «Fange 37 722 i Ravensbrück».

Grunnen er at jeg som så mange andre ikke greier å slippe krigen og skjebnene. Ikke helt i alle fall. Tidsvitnene dør. Men tidsvitnenes barn lever. Derfor er det en datter og en sønn som har skrevet denne boka. Det er en uhyre sterk rapport fra et helvete på jord! Rett og slett en knyttneve av en bok.

Meta Christensen var døpt Margrete Sæther. Hun ble arrestert av Gestapo i Trondheim en natt i november 1943. Hun hadde fylt 21 år, jobbet i fremmedavdelingen på politikammeret og utstedte falske legitimasjonskort til folk som måtte flykte.

Hun ble forhørt av den beryktede nazisten og torturisten Gerhard Flesch som var sjef for Gestapo i Midt-Norge. Hun hadde bestemt seg for å spille veldig naiv og det må ha virket, sa hun etter krigen. Hun ble ikke torturert. Hun sa mange ganger at hun ikke hadde holdt ut tortur. Men hun ble sendt til Falstad konsentrasjonsleir og senere til Grini. Nærmere 20000 norske kvinner og menn satt i kortere eller lengre tid på Grini i løpet av krigen. Da krigen var slutt satt det 5500 fanger der. 600 var kvinner.

Det var ille på Falstad og ille på Grini, men det som møtte henne i kvinneleiren Ravensbrück overgikk alt. Hun møtte mennesker som hun ikke forsto at det kunne være liv i.

«De var simpelthen bare skjeletter med hud over. Lårene deres var så tynne som overarmen min. De hadde naturligvis ikke krefter til å få i seg noe mat sjøl, og ingen hjalp dem. De bare lå der til de døde. Jeg ville ikke tro at livet mitt - jeg var 22 år - skulle avsluttes i det helvete Ravensbrück var.»

Sykdommer florerte, dysenteri var vanlig. Mange fikk tuberkulose. Og vaktenes perverse brutalitet kjente ingen grenser. Mange av dem fikk dødsstraff i rettsoppgjøret etter krigen.

103 norske kvinner var i Ravensbrück i løpet av krigen. De norske ble samlet i samme brakke og det var et visst samhold., skal vi tro Meta. Men brakkene var overfylte. Fire hundre kvinner trengt sammen.

Alle måltider måtte spises oppi sengene. Skjønt måltider…Det handlet om en slags suppe som var så fattig på næring at kvinnene etter hvert ble lette ofre for infeksjoner. Og dette var kvinner som hadde beinhard arbeidstjeneste på dag eller nattskift. Leiren solgte arbeidskraft til industrikonsernet IG Farben.

Mellom radene av køyesenger som sto tre og tre i høyden var det smale passasjer. Kvinnene lå to og tre i hver seng. Lukten var ubeskrivelig. Undertøyet som ble utlevert var fullt av flekker etter blod og materie. Undertøyet gikk gjennom en desinfeksjonsovn før vask. Møkka ble brent inn i tøyet. Lopper, lus og kakerlakker var spesielt aktive om natten. Loppebitt var umulig å unngå og de ble først blemmer, deretter til åpne sår. Som det gikk nye infeksjoner i.

Da ryktene om at krigen gikk mot slutten ble mange og sterke nok, kunne Meta tørre å håpe på et liv etter Ravensbrück.

Hun og andre hadde hørt om de hvite bussene med store røde kors påmalt. Men kom de virkelig for å hente oss? Og hva ville tyskerne gjøre? Krematorieovnene gikk fortsatt for fullt. De som ikke døde i gasskamrene eller av sykdom ble skutt. Ryktene gikk om at leirkommandanten hadde ordre om å sprenge leiren - tilintetgjøre fanger og bygninger…alle bevis.

Da de hvite bussene virkelig sto foran leirporten hadde Meta fylt 23 år. Nå kunne hun for alvor håpe på å få se sine kjære igjen, se igjen Norge, oppleve fjell og rent vann, få et kjærlighetsliv, få barn…

Søndag 8.april 1945 klokka fem om morgenen går Meta ut av Ravensbrück for siste gang. De hvite bussene kjørte gjennom et sønderbombet Tyskland, gjennom Danmark og til Sverige. Her ventet medisinsk behandling, rene senger og så mye mat hun orket spise.

27. mai 1945 ankom «frigjøringstoget» Trondheim. Senere beskrev Meta den påfølgende sommeren som en eneste stor rus. Nå kunne hun begynne å leve det livet som hadde vært satt på vent siden 1943.

Meta utdannet seg til psykolog etter krigen og hun gikk selv i terapi for å bearbeide de traumatiske opplevelsene og brutale inntrykkene fra Ravensbrück. Hun sluttet aldri å undre seg over menneskets ondskap.

Og hun funderte på hvordan de kvinnelige fangevokterne fungerte når de kom hjem til mann og barn etter en arbeidsdag med kjefting, slag og spark.

Hun ble fredsaktivist og engasjerte seg i kampen mot atomvåpen.

Og hun fikk sin egen familie og et svært meningsfylt liv, skal vi tro sluttkapitlene i «Fange 37 722 i Ravensbrück».

Det er skrevet mye om krigen, ikke minst beretninger fra nordmenns grusomme opplevelser i fangenskap. Selv om dette rent teknisk er en annenhånds beretning, oppleves den autentisk, ekte og skrevet med respekt av Stig H. Christensen og søsteren Unn Christensen.

Jeg kunne ha ønsket å vite mer om Metas senere liv, hvordan det var å vokse opp med fange 37 722 som mor. Dette er pirk og jeg er ikke i tvil om at mange trenger et repetisjonskurs i hvordan det livet faktisk var i konsentrasjonsleirene. Derfor: Les denne!