Med en prislapp på 1, 8 milliarder dollar sletter "Burj", som folk her i Emiratene kaller hotellet under bygging, alle rekorder. 2400 fremmedarbeidere jobber i to skift på byggeprosjektet. De 54 toetasjes heisene suser mot skyene i 70 kilometer i timen, luftavkjølingen smelter 10 000 tonn is om dagen.

De 160 leilighetskompleksene er 100 prosent brannsikre – et krav som er kommet etter 11. september, 2001. Minst 1000 palmer står plantet som vaktposter rundt høybygget. Alt her har babylonske proporsjoner.

Men mennene som planter palmene eller installerer vanningsanleggene vil aldri få oppleve den spektakulære bygningen når den en dag står ferdig. Kaleem, Ahmed, Muhammad, Assar eller Rami vet ikke hva det vil si å komme som turist på luksusferie et sted som dette. De vet ikke engang hva ferie er.

Kaleem kan ikke ha høydeskrekk for å ha jobben han har. Mannen er nemlig ansvarlig for at betongen havner der den skal. – Jeg faller aldri ned, ler han. Så dukker arbeidsformannen opp.

– Dere skal ikke være her, sier han bryskt på gebrokken engelsk til oss. – Byggeplassen er privat område. Dere trenger tillatelse til å være her.

Men da vi forteller at vi er fra Europa, mykner han opp litt og inviterer på te inne på kontoret sitt.

Mann med avmakt

90 prosent av de 1,6 millionene innbyggere i Dubai er utlendinger. Forretningsfolk, karrierejegere, lykkesmeder. Men de aller fleste er lutfattige gjestearbeidere villige til å jobbe for lave lønninger.

Dubai er på noen få tiår blitt forvandlet til en arabisk verdensby som verken har olje eller mye annet å by på. Unntatt drømmene da, som de selger. Her finnes det et shoppingsenter med en skibakke, det finnes sjustjerners hoteller som "Burj", for øvrig bygd som et seil, og det finnes en øygruppe formet som et verdenskart.

Liker du denne saken? Da kan vi anbefale disse også:

Øya Palm Jumeirah er en del av galskapen. Den er bygd av sand og formet som en palme. Villaer står på rekke og rad. De koster tre millioner euro per stykk, over 25 millioner norske kroner.

Her er det også mange fremmedarbeidere. Slanke pakistanske gartnere dusjer plener og planter, overvektige sikkerhetsfolk fra Filippinene patruljerer øya og kaster ut uvelkomne eller folk som er litt for nysgjerrige. Ikke langt fra palmeøya liggeryachthavnen Dubai Marina.

Her er det ingen fremmedarbeidere å se, bare biler med vinduer uten innsyn, arabere med flagrende kjortler som slentrer rundt, barn som leker ved brønnen, noen som spiser i de latterlig dyre restaurantene eller røyker vannpipe, som for øvrig står på alle bord. Det er folkene her på denne yachtklubben som har all makten i Dubai. Gjestearbeider Kaleem fra India har bare avmakt.

Demonstrasjon – en tabbe

Ingen av fremmedarbeiderne er organisert i noen fagforening. I 2006 demonstrerte noen hundre av dem for bedre arbeidsbetingelser. De ramponerte både gatebildet og smadret biler. I et lite øyeblikk sto den lille mann opp mot overmakten. Tabbe. Alle ble utvist på livstid.

Det er ikke noen kjære mor i Dubai. Selv arbeidere som skader seg på arbeidsplassen blir satt på første fly ut av landet uten noen form for legebehandling først.

Og regler er til for ikke å overholdes. Offisielt heter det seg for eksempel at man ikke skal arbeide når temperaturen stiger til over 45 grader i skyggen. Problemet er bare det at offisielt blir det aldri så varmt i Dubai.

Mange av bygningsfirmaene lar være å utbetale lønn på flere måneder for å sikre at arbeiderne ikke tar lønningsposen og bare stikker sin kos. Og skal vi tro Amnesty International, øker selvmordsstatistikken blant arbeiderne år for år.

Inderen Kaleem har aldri protestert. – Jeg vil arbeide slik at jeg kan få et bedre liv på sikt, sier han. – Derfor finner jeg meg i at jeg ikke har det så veldig bra nå.

Som de fleste andre gjestearbeiderne fikk 23-åringen jobben mens han ennå var hjemme i India. Det var for tre år siden. Etter en legesjekk fikk han visum og en flybillett som han betalte ned i avdrag senere.

Kaleem har aldri hatt kjæreste, han har ennå til gode å ha vært forelsket. En god del av lønnen sender han til foreldrene hjemme i Mumbai. Halve slekten profitterer på at han jobber som en slave i Dubai. Men en slavelønn i Dubai gjør deg til rik onkel i Mumbai.

Kaleem ønsker å jobbe i Dubai så lenge det går slik at han kan returnere til slummen i Mumbai som en velhavende mann – og kanskje til og med gifte seg. – Ja, det hadde vært noe det, smiler han.

Endelig fredag

– Klokken er blitt syv om kvelden. Kaleem har jobbet på byggeplassen "Burj" i 12 og en halv time. Hendene er svarte, i øyebrynene henger sement. Han sitter blant mange andre slitne arbeidere i bussen som bringer dem hjem.

Mange slokner av ren utmattelse under bussturen. Hjem betyr en leir i ørkenen, brakker med ni på hvert rom. Ingenting pryder veggene, de få personlige eiendelene ligger under sengene.

Kakerlakker fyker over golvplankene som små lekebiler. – Vi bor her som på et barnehjem. Men plass til egne ting er ikke så viktig, sier Sanjay, som har sengen ved siden av Kaleem.

Endelig er det fredag, muslimenes helligdag. Arbeiderne har fri. Kaleem har dratt sammen med kompisgjengen, det vil si de andre på brakken, til Dubai Creek, den stor kanalen som deler Emiratet i to. De drikker te, skravler, ler. Dette er dagen da Internett-kafeene langs kanelen gjør gode penger. Alle vil kontakte familien.

– Jeg har aldri sett datteren min. Hun er tre år, forteller Ashraf, en 48 år gammel pakistaner med blikket klistret på PC-skjermen. Når fredagskvelden mørkner og varmen avtar bitte litte grann, trekker noen ut på åpne plasser og spiller cricket, mens Kaleem kaster brødsmuler til måkene og lar tankene fly hjem India.