Gå til sidens hovedinnhold

Sannsynligvis snart konkurs

Veteranduo som krever godvilje.

EPMD
We Mean Business
(Playground)

Etter ti år er EPMD tilbake. Jepp, den røde varsellampen blinker hardt. Selv da de gjorde «comeback» på slutten av 90-tallet, hørtes Erick and Parrish Makin’ Dollars gamle ut, og i mellomtiden har man måttet google for å finne ut hva de to 40-åringene driver med. Noe få har gjort.

En ting de selv ikke har gjort er å jobbe med å utvikle seg. Parrish Smith har aldri vært en racer på mikrofonen, og nå er han enda daffere enn før. Det hadde vært gunstig å da kunne lene seg på Erick Sermon, men den selverklærte grønnøyde banditten har her ikke klort ned mange genistreker i rimboka.

- I don’t need my shirt off to flex muscle / I kick shit, this is kung-fu hustle, sier veteranen på den første singelen «Blow». Han er ikke bare ufrivillig morsom fordi han lyder utdatert, men også fordi netthinnebildet av Erick Sermon i baris er komisk. Han ser ut som en tegneserievaktmester.

Nå er den blide mannen mest kjent som produsent, og har mye godbiter i sin dype katalog. EPMDs syvende album byr forhåpentligvis ikke på hans ferskeste konfekt, da alle beatsene lett kunne vært fra deres forrige plate. (1999-floppen ironisk nok kalt «Out Of Business».) At den eneste eksterne produksjonen er fra 9th Wonder, en som ofte får ofte kjeft for sine gamle, resirkulerte trommer, er passende.

Andre bidragsytere som ikke drar ned er blant andre Havoc fra Mobb Deep, Redman og Keith Murray. Kun noen få år yngre enn E & P, men likevel med en litt større relevansgrad lydmessig sett. Teddy Riley-singelen «Listen Up» er sjarmerende, mens Method Man og Raekwons vers gjør lite for Wu-Tang Clans 2009-status.

Hvis man gir «We Mean Business» tålmodighet og setter ørene i trofast EMPD-fanmodus, vokser likevel endel av låtene. Dette kunne ha vært en EP midt på treet.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien

Kommentarer til denne saken