Gå til sidens hovedinnhold

Ett prosjekt skulle vende karrieren for Atle Antonsen: – Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de ville ha meg

Atle Antonsen hadde allerede gjort det meste. Hva skulle han egentlig gjøre videre? Men i kulissene jobbet to kjenninger med et prosjekt som skulle endre alt.

For abonnenter

Atle Antonsen. Norges «grand old man» innen humor. Anerkjent skuespiller. Han har vært med på det meste. Selv et politisk parti har Antonsen startet sammen med kompis og kollega Johan Golden.

– Vi måtte jo rett og slett «black face» en «brown face», og gjøre han litt mørkere for plakaten. Jeg håper og tror vi hadde kommet unna med det i dag, ettersom Golden har de rette, genetiske betingelser, sier Atle Antonsen, før han bryter ut i latter.

Komikeren har kastet seg på sykkelen og tatt turen til bar- og restauranten Postkontoret på Oslo østkant for å prate om sin nye TV-serie «Kjære landsmenn». I serien spiller Antonsen kong Johan som sammen med dronning Isabella (Ine Jansen) har regjert Norge trygt, konservativt og etter den gamle oppskriften i mange år.

Men da populariteten viser seg å være på et historisk lavmål hos det norske folk, må noe gjøres. Utfordringen blir ikke mindre av at den nyvalgte statsministeren vil legge ned kongehuset.

Hva kan kongefamilien gjøre for å redde monarkiet?

Serien hadde premiere lørdag 18. september, men ettersom det ikke er lenge siden Jonas Gahr Støre kunne strekke armene i været og feire at han mest sannsynlig blir Norges nye statsminister, ble det naturlig å høre hva den tidligere partitoppen i Det politiske parti (DPP) tenker om valget.

For dem som ikke husker, startet nemlig Antonsen og humorkollega Johan Golden DPP i 2000 som et satirisk innslag til Stortingsvalget det påfølgende året. Partiet hadde som mål å være «folkets parti», og tok generelt opp saker partiet ville jobbe for direkte under debatter der sakene ble sendt inn på SMS av publikum under nevnte debatt.

Stuntet ble kritisert som «en hån mot demokratiet» av flere etablerte politikere, og mange nektet å stille til lokale debatter da de hørte at DPP også var invitert. Men ettersom de to komikerne kunne skilte med over 5000 underskrifter, fikk partiet stille til Stortingsvalg.

På landsbasis fikk DPP faktisk nærmere én prosent av stemmene.

– Det var overraskende mye sånn totalt sett, men jevnt utover landet var stemmene veldig spredt. Den kuleste kommunen var Skjåk, der fikk vi nærmere 2,7 prosent av alle stemmene. Der bor det ikke mange, så det var en betydelig del av gjengen som stemte på oss.

– Listetoppen vår der var en mann og en kompis av oss som faktisk heter Endre Skjåk. Så hadde vi gått til topps, kommet inn på tinget og skulle laget en skrytekommune, måtte det ha blitt der. Tenk - Endre Skjåk i Skjåk kommune?! Det er jo en gave. Heldigvis for alle involverte skjedde ikke det, ler Antonsen.

Det var i den forbindelse samtalen kom inn på (den smått legendariske) propagandaplakaten med Goldens ansikt og teksten «Johan Golden: Din slave på tinget» som hang rundt om i landet.

– Dere skulle ikke prøvd på nytt, men med ditt ansikt på plakaten?

– Jeg tviler på vi hadde kommet unna med det. I tillegg hadde det nok overskygget og kommet i veien for vårt viktige politiske budskap, humrer han.

– Når det er sagt, er jeg veldig glad for at et lite parti som Pasientfokus er kommet inn på Stortinget. Det er jo helt klart en bortkastet stemme i det store bildet, men det viser jo at demokratiet fungerer meget godt i Norge – og det skal man være glad for. Det er jo ikke alle steder i verden det er en selvfølge, legger Antonsen til.

– Ante ikke hva jeg skulle i livet

Kanskje like greit at det ikke ble en politisk karriere på 52-åringen. Hadde det skjedd, er det nemlig mye nordmenn hadde gått glipp av de siste tjue årene.

Listen blir nesten for lang å nevne, men noen høydepunkter er «Team Antonsen», «Ut i vår hage», «Dag», «Kong Curling» og «Norske byggeklosser». Det har vært en rekke teaterstykker, sceneshow og underholdningsprogrammer på TV. Han har fortsatt radioprogrammet «Misjonen» med Johan Golden på P4, og på et eller annet tidspunkt fikk Antonsen også tid til å skrive fire bøker, bli medeier i tre barer i Oslo, oppdra tre barn og bli bestefar.

Ifølge kilder skal han også ha blitt en ivrig «båtmann» de siste årene – noe Antonsen selv avviser selv om han eier båt («vi fra Innlandet driver jo ikke med båt»).

Med andre ord er det nok å henge fingrene i.

– Jeg er en rastløstype som liker at det skjer ting, sier 52-åringen ydmykt.

Antonsen fikk sitt store gjennombrudd på slutten av 1990-tallet, men karrieren som moromann startet allerede i andre klasse på videregående hjemme i Lillehammer på midten av 80-tallet.

Etter å ha oppdaget at han kunne få andre til å le, skjønte han at dette var noe å gjøre karriere ut av.

– Man er alltid på jakt etter en styrke hos seg selv, og jeg var aldri god i fotball eller slikt. Så når du finner ut at du kan få andre til å le, da slutter du ikke med det. Det blir raskt et sterkt, fint og godt våpen – en god plattform.

– Jeg var sikkert jævlig masete og kaklete i den jakten på latter. Alle liker jo å få andre til å le, og når man oppdager at man har en evne til det, da fortsetter man som klassens klovn.

– Det var vel i en gang i andre gym at det slo meg: «Faen, det er jo folk som faktisk driver med dette her profesjonelt». Selv hadde jeg ikke en gang tenkt hva jeg skulle etter videregående var ferdig. Så ble jeg rådet til å prøve å søke meg inn på teaterlinja på Romerike Folkehøgskole, siden jeg var litt interessert. Det året der ga mersmak.

Videre ble lykken søkt i metropolen Oslo. Antonsen satte opp noen mindre kabareter og humorshow med kompiser fra Romerike. På et tidspunkt kom han i kontakt med revygruppa Lompelandslaget, hvor blant annet Åsleik Engmark, Linn Skåber og Thomas Giertsen har vært innom i løpet av gruppas levetid.

I tospann med nevnte Giertsen, hadde de to regi på noen skolerevyer til Persbråten VGS i Oslo. Som 21-åring fikk han en audition som én av røverne da Oslo Nye Teater skulle sette opp et stykke basert på Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter»

– Jeg husker det var rundt 100 stykker på den auditionen, men bare fire-fem stykker som ville få en rolle. Da jeg kom gjennom nåløyet der, var det en enorm selvtillitsboost. Man får en bekreftelse på at dette var noe å holde på med og noe man kunne leve av, mimrer Antonsen.

En «ordentlig» teaterrolle til tross, humoren ga moromannen aldri slipp på. I 1994 startet han med standup, og var dermed tidlig ute i Norge.

52-åringen innrømmer at nervene var i høyspenn første gang han stod alene på en scene bare med en mikrofon som beskyttelse.

– Det var jævlig skummelt, og jeg husker nervene mine første gang jeg skulle opp på scenen. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å pisse på meg. På den annen side, var det en takknemlig tid å begynne med standup på fordi folk var ikke så vant til at noen turte å gå opp. Man ble liksom heiet frem uansett. Nivået var ikke så nøye, ler han.

Teksten fra debuten husker han ikke noe av.

– Men jeg vet den kom på rams, for jeg var så stresset for å drite meg ut at den hadde jeg pugget i det uendelige.

Det gikk så bra at han fortsatte. Etter noen år med små og store jobber over hele landet, ble Antonsen, ifølge seg selv, litt lei.

Men via en kompis fra siviltjenesten på Hovseter fritidsklubb, nemlig Johan Golden, kom det en mulighet i radioprogrammet «XL» med Espen Thoresen på NRK. Etter det begynte ting å rulle.

– Er det enklere å slå igjennom i disse dager enn før?

Antonsen drar litt på det. I bakgrunnen surrer tilfeldigvis AC/DCs «Long way to the Top» over høyttaleren.

– Både ja og nei. Det er mange flere plattformer i dag der du kan utøve hva enn du driver med, noe som igjen gjør det lettere å bli sett av flere. Veien til toppen er ikke så lang om du er god, tror jeg. Men å bli virkelig, virkelig stor, som for eksempel Herman Flesvig, det tror jeg er vanskeligere i dag.

– Man må huske på at vi ikke var så mange som holdt på med det vi gjorde før. I tillegg var ikke publikum, som nevnt, så godt vant. Det var kanskje enklere i den forstand.

Selv om standup ikke er det folk fleste forbinder Antonsen med i dag, innrømmer han at det fortsatt er det som gjør han mest nervøs.

– Det er jo den reneste humorformen. Det er deg og mikrofonen. Funker det ikke, så er det nådeløst. Det er nok det jeg er mest nervøs for å gjøre fortsatt. Spesielt det å teste nytt materiale, og særlig etter jeg ble kjent. Da er det ekstra press der på å levere …

52-åringen gestikulerer med armen og puster ut.

– For eksempel da vi skulle lage materialet til «12 gode råd». Eneste måten å se om noe funker, er å teste, teste og teste på live publikum. Det var mange år siden jeg hadde gjort det sist. Da grudde jeg meg og kjente igjen på de nervene.

Den gamle traveren forteller at han ikke er bekymret for den kommende humorgenerasjonen i Norge, og trekker frem nevnte Flesvig, Beyer og Berrum, Christian Mikkelsen, gutta i «Hit for hit» og damene i «Basic bitch» som han ler av.

– Vi har diskutert det der noen ganger, spesielt Bård og jeg, hvem som skal «ta over for oss». For vi har jo sett at vi har et ungt publikum og noe vi er takknemlige for, men det er jo ikke normalt at 20-åringer skal digge oss. Derfor er jeg veldig glad at det er masse dyktige, unge folk som kommer frem.

– Og så er jeg veldig glad for at det kommer flere og flere jenter frem. I mine øyne er det en del gutter og menn der ute med ubegrunnet høy selvtillit som kaster seg ut i ting, mens jenter ofte må gå noen ekstra runder med seg selv. Derfor gjør det meg glad når de tør å satse.

– Det har jo vært tilfeller i Norge der eldre komikere har klaget over de yngre og deres humor. Du er ikke en del av dem?

– Haha. Jeg har ingen ambisjoner om å bli en sur, gammel komiker. Det er ekstremt viktig for meg å unngå. Vi ble jo også hundset av den eldre garde i sin tid. Men det er jo nesten en naturlov. Jeg tror det henger sammen med at når man mister tidsånden, som man fort gjør når man har passert 50 år, så er det viktig å huske på at det ikke er din oppgave å bringe tidsånden videre. Det er det yngre folk som skal gjøre, sier 52-åringen.

– I tillegg om man ikke er like aktuell som tidligere, kan man fort bli bitter på de som er yngre og lykkes. Selv om jeg ikke er fan av alt som kommer, så er det mye jeg digger. Jeg blir ordentlig glad inni meg når jeg ser noen unge som prøver nye ting innen humor, overrasker og lykkes. For tjue år siden hadde jeg kanskje vært misunnelig, men nå er blir jeg bare glad på deres vegne.

Krenkefest

En bitter, gammel komiker er Antonsen ikke blitt, men han er helt klar på at det var friere tøyler for komikere før.

Sketsjer og innslag som «Jølsrud», «debatt om genfeil», «løvtynne handikap» eller hvem som er best prostituert av Bård Tufte Johansen, Harald Eia og Kristopher Schau hadde kanskje aldri sett dagens lys i 2021.

– Sosiale medier har gjort at de som reagerer på ting finner hverandre og blir hørt. Det var helt sikkert noen som reagerte før og, men vi hørte sjeldent fra dem. Det er ganske mye vi gjorde i «Uti vår hage» og andre ting som sikkert hadde blitt oppfattet som for drøyt i dag, sier Antonsen, før han fortsetter:

– Jeg mener ikke at man skal ta noe av skjermen fordi to stykker reagerer. Det er jeg helt imot og det irriterer meg grenseløst når det skjer. For ofte er det jo slik at enten krenkes folk på vegne av andre, eller så man må ut i tredje eller fjerde ledd før du finner noen som reagerer. Det er sjeldent at gruppen som rammes, er de som lar seg krenke.

– Når det er sagt, så er det ikke sikkert vi hadde gjort alle de samme sketsjene og tingene i dag.

– Man må faktisk forholde seg litt til virkeligheten og folks oppfatning. Dersom det er en generasjon som har et annet forhold til noe enn en selv, så må man lytte til det. Om man bare kjører på som som før, viser det jo bare at man har blitt gammel og avleggs. At man alltid har gjort noe på én måte, er ikke et argument for at noe er greit.

Les også

Fotografen lurte kvinner til å posere nakne – så ventet en bestialsk død

Det skapte blant annet mye debatt i juli 2021, da NRK trakk et innslag fra Nicolay Ramm der han parodierte et japansk gameshow. Noen mente det var rasistisk og gjorde narr av asiater. Avgjørelsen fikk blandede reaksjoner.

– Det var helt meningsløst, spør du meg, og jeg likte veldig dårlig den avgjørelsen. Eller at Espen Eckbo fikk kritikk for en gammel karakter i «Nissene på låven» og episoden ble fjernet. Ja, han ville ikke gjort det i dag. Da får man sette inn en tekstplakat med at innholdet kan virke støtende i dag eller noe, men å forsøke å viske det helt ut av historien fordi man har fått et annet syn på ting er jeg ikke enig i.

– Frykter du at komikere skal begrense seg for å ikke støte noen?

– Noe av det som provoserte og skremte meg aller mest i diskusjonene rundt alt dette her, er de som uttalte at «kontekst er helt uinteressant. Det er ordene som blir sagt som betyr noe». Da blir jeg grinete. For kontekst er jo alt. Man kan ikke rive ting ut av en kontekst og kritisere det alene. Da er du forutinntatt, da. Man må se det hele i en sammenheng før man klikker helt.

– Se bare i «12 gode råd». Der har vi noen sleivete kommentarer som er åpenbart ment som humor i konteksten det blir sagt, men tatt ut av sammenhengen kan det sikkert virke drøyt. Da er jeg mer fan av Ricky Gervais' tanker om at «bare fordi du blir støtt, så betyr ikke det at du har rett».

– Nå nylig var det hun jenta som spiste sin egen hest. Hun blir jo anklaget for kannibalisme, selv om man får kjøpt hest som mat i butikken. Ting som det der er jo umulig å forsvare seg mot.

Antonsen understreker at det i Norge ikke på langt nær har vært samme krenkefest som i mange andre land, men at man kan se tendenser.

Selv kan han bare huske én gang han har fått negative reaksjoner på noe han selv har gjort, og det var i forbindelse med sketsjer laget til feiring av grunnlovens 200-årsjubileum i 2014.

– Premisset for sketsjene var hvordan man hadde kommet frem til hva som skulle stå i grunnloven på Eidsvoll i 1814. Vi leste jo bare opp ting som stod i grunnloven, deriblant dette med jødeparagrafen og hvem som ikke skulle få komme inn i Norge. Vi brukte ordet neger og det kom det noen reaksjoner på. Det sykeste er at de reaksjonene kom i 2020 – ikke da sketsjen ble publisert for syv år siden. Med andre ord har noen gravd opp sketsjen for å la seg krenke, sier Antonsen og rister oppgitt på hodet.

Fra komiker til dramaskuespiller

Til Nettavisen forteller Antonsen at «Uti vår hage» er nok det morsomste og det han er mest stolt av å ha vært med på i løpet av karrieren. Likevel er det én produksjon som endret alt.

– Hva definerer du deg selv som – skuespiller eller komiker?

– Nei, jeg er vel først komiker og underholder, men jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått prøve forskjellige ting. Selv trodde jeg at drama var kjedelig, men det var helt til jeg spilte i «Dag». Det endret alt, og var en slags omstart for karrieren min.

– Hvordan da?

– Frem til da var det hovedsakelig humor jeg hadde gjort. Jeg vil ikke si jeg var mett, men jeg hadde prøvd alle sjangere, fra standup til sketsjer og sceneshow. Så da «Dag» dukket opp, var det en gave.

– Da de først kom til meg med manus, Øystein Karlsen og Kristoffer Schau (manusforfatterne), så kunne jeg ikke skjønne hvorfor de ville ha meg i den rollen. Men de hevdet at de hadde skrevet rollen med meg i tankene. Det var en utfordring jeg måtte takke ja til, smiler Antonsen.

Det valget angrer ikke 52-åringen på i dag. Serien om samlivsterapeuten som ikke har troen på hverken mennesker eller ekteskap ble en kjempesuksess da den kom i 2010, og ble solgt til en rekke land i utlandet.

Totalt ble det fire sesonger, og mange fikk øyne opp for Antonsens skuespillertalent. Faktisk resulterte «Dag» i tilbud fra utlandet, men det har Antonsen så langt takket nei til.

– Jeg har takket nei hele tiden. Først og fremst skyldes det at jeg er så heldig å ha en ganske full timeplan og vet som oftest hva jeg skal i årene fremover, men jeg har rett og slett ikke lyst. Hvorfor skal jeg starte på null i USA når jeg får tilbud om så mye gøy her?

– Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde blitt noe bra på engelsk. Språket er mitt sterkeste våpen, og jeg føler meg ribbet hvis jeg skal forsøke å få det til å svinge på et annet språk, legger han til humrende.

Les også

Tragedie etter tragedie har rammet Baywatch-stjernene: – Jaget dop, sex og kriminalitet

Det er ikke bare Antonsen selv som har gått inn i skuespilleryrket med brask og bram. Sønnen Kasper Antonsen har fulgt skuespillerdrømmen og har hatt stor suksess på NRK med serien «Rådebank».

– Det er utrolig gøy å se ham, og jeg synes det er artig at vi holder på med det samme. Vi har mange likhetstrekk og jeg ser mye av meg selv i ham. I tillegg er det jo en fantastisk reise han får være med på der noe av det første han gjør blir en såpass suksess.

– Den gjengen nedi Bø er jo nesten en slags folkehøgskole som lager TV på fritiden. Det er et eventyr, og jeg sa til ham: «Skal du fortsette i dette faget, så kommer du til å sammenligne alt du gjør i fremtiden med denne opplevelsen for du kommer aldri til å ha det fetere enn nå.»

Det er ikke bare Kasper som har fulgt i fars kreative fotspor. Antonsen andre sønn studerer manus og regi, mens datteren arbeider som art director.

– Jeg tror det er veldig fort gjort å havne i samme spor når man har foreldre som driver på i denne bransjen. Det er jo en utrolig givende og morsom jobb med masse bra folk i miljøet, så jeg kan forstå det er smittsomt.

– Så det er ikke noe du har rådet dem til? Eller har de kanskje bare sett far først spille i noe gøy og så fly for å drive bar?

– Haha. Det skyldes nok morsmelka... eller farsmelka om du vil – selv om akkurat det ikke høres så bra ut, ler Antonsen.

– Nei, jeg har ikke rådet dem til veldig mye. Det eneste jeg er glad for er at de holder på med noe de brenner for og liker. Noe av det morsomste med å ha barn, er å se dem ha en utrolig lidenskap, nesten uavhengig av hva det er. Det er digg om det ikke er porno, liksom, men det er egentlig ikke så farlig – så lenge de er engasjerte og trives.

– Det var ikke det at de så alle sexscenene i «Dag» og tenkte «det er det her jeg vil gjøre når jeg blir stor»?

– Da «Dag» kom, hadde de heldigvis blitt store nok til å se det, så jeg håper og tror ikke det, humrer han.

Kongen

I tiden fremover ligger Antonsens fokus på forestillingen «12 gode råd» og dramakomedien «Kjære landsmenn» på TV 2. Sistnevnte brakdebuterte med over en halv million seere 18. september. Ryktebørsen skal ha det til at det blir en ny sesong, men i skrivende stund er ingenting avklart.

Antonsen, som spiller hovedrollen som kong Johan, tror han vet noe om hvorfor så mange har latt seg lokke til skjermen.

– Hva skjer i kulissene hos kongefamilien? Hvordan forholder de seg til offentligheten? Hva snakker de om i bilen etter et oppdrag? Det er slike spørsmål vi har fantasert rundt og hatt det moro med. Jeg tror mange lurer på det. For hva skjer egentlig når kongeparet må ta imot utskårede kåteboller fra Gudbrandsdalen for n'te gang?

I andre roller finner vi Ine Jansen som dronning Isabella, Chloé Kolstad som prinsesse Ellinor og Jonas Strand Gravli som kronprins Henrik – og Antonsen er full av lovord om sine medskuespillere.

Selv om serieskaperne har latt seg inspirere av virkeligheten, understreker Antonsen at ting er fri fantasi med rot i virkeligheten.

– Vi forsøker jo gjøre ting så sant og realistisk som mulig. Detaljene må stemme. Blant annet har vi fått låne kongelige medaljer av en samler, og på kongens gallauniform i serien er den ene knappen på ermet ikke kneppet igjen. Historien skal ha det til at det skal man ikke gjøre før Norge har fått igjen områdene Härjedalen og Jämtland fra Sverige som vi mistet i 1645. Det var det en på Instagram som påpekte for meg, sier skuespilleren.

– Men vi har ikke pratet med kongefamilien, og jeg har heller aldri møtt dem. Jeg har ingenting usnakket med den norske kongefamilien. Men hadde jeg vært kongen, hadde jeg nok sett på. Det kan jeg love deg, før han bryter ut i latter.

– Hvordan tror du selv at du hadde vært som konge?

– Jeg hadde blitt tjukk – enda tjukkere enn jeg er nå. For du får jo alt servert i hendene. Jeg tror det er lett å bli makelig. Men jeg er veldig fornøyd med den kongefamilien vi har nå.

Les også:

Les også

Drømmer om å bli økonomisk uavhengig: – Målet er 10 millioner kroner innen jeg er 30 år

Les også

Mange spår smell i aksjemarkedet: Dette mener pengeekspertene du bør gjøre med fondene dine nå

Les også

Ser du disse tegnene hos noen du kjenner, så bør du strekke ut en hånd