Gå til sidens hovedinnhold

Ikke alle innvandrere har grønnsaksforretning

Dokumentaren "99% ærlig" formidler fire nye historier fra det flerkulturelle Norge. Men minoritetsfilmen som sådan har fortsatt et stykke igjen.

Hvor blir det av filmen som viser at Norge ikke lenger er "Blenda-hvitt"? spurte NRK-profilen Noman Mubashir i 2002.

To år senere fikk filmviter Jenny Bull Tuhus nesten like mye presse på sin hovedfagsavhandling, der hun fastslo at innvandreren konsekvent framstilles som "stakkarslig eller som offer" på kinolerretet.

Mye har skjedd i den korte tiden siden jamfør titler som "Izzat", "Import-eksport" og for den saks skyld "Uno" og "Blodsbånd". Nå følger Rune Denstad Langlo opp med dokumentaren "99% ærlig", som får ordinær premiere 12. september.

Egne premisser

Regissør Langlo slipper oss tett innpå fire unge hovedstadsinnbyggere: Pakistanske Assad, bosniske Emir, irakiske Haji og ugandiske Amina. Sammen sikter de mot stjernene som hip-hop-kollektivet Forente Minoriteter.

Det var en utrolig opplevelse å komme inn i den verdenen der. Her er det nemlig vi som blir invitert inn i deres samfunn, presiserer Langlo.

Ellers skjer det meste som kjent på våre premisser, hevder han i fortsettelsen.

Det er først når en med minoritetsbakgrunn lykkes med noe "bra" det være seg fotball eller dansing at vedkommende skal "tas inn i varmen". Sånn synes vi liksom det skal være.

Manusforfatter Khalid Maimouni har selv marokkanske aner. Han forteller at hensikten har vært å skildre individene, med det flerkulturelle som bakteppe.

Vi ville normalisere istedenfor å problematisere. Er alle innvandrere gangstere? De er ikke det. Har alle grønnsaksforretning er det normalt? Det er ikke det, sier han med dårlig skjult henvisning til nevnte "Izzat" og "Import-eksport".

For enkelt

Erik Poppe, høstaktuell med "De usynlige", åpnet sin feirede Oslo-trilogi med multietniske "Schpaaa" i 1998. Arvtagerne på fronten har stort sett bestått i "grove forenklinger", ifølge samme mann.

Jeg synes det er veldig synd at det ikke er kommet flere sterke portretter av innvandrere i Norge. Filmene er ikke nødvendigvis dårlige, men fornekter å vise respekt, mener Poppe.

Unntaket, slik han ser det, er nettopp dokumentarsjangren. Dessuten synes han kortfilmunderskogen bærer bud om en lys og spennende framtid.

Det må ikke være blodig alvor; det kan godt være komedie. Men det tar tid å få opp en filmskaper. Jeg har for eksempel sterke forventninger til Hisham Zamans (regissør av novellefilmen "Vinterland", journ.anm.) neste prosjekt, sier Poppe.

Blande dip

Noman Mubashir er heller ikke 100 prosent fornøyd.

Norsk kunst bør gjenspeile samfunnet vi lever i. Lenge så vi at urbane filmer generelt var mangelvare. Selv om det er kommet en del de siste årene, håper vi selvsagt på enda flere, sier han.

Jeg håper også at skuespillere med minoritetsbakgrunn etter hvert får en naturlig rolle i norsk film. En hovedrolle er det neste målet.

Gutta bak "99% ærlig" er optimister i så måte.


Det handler om å gi folk plass. Eller rettere sagt folk må få lov til å ta plass. Det finnes ingen oppskrift, sier Langlo.

Skjønt, ifølge Maimouni er det nettopp det det gjør:
Skal du piske en god dip, må du blande og blande. Så kan du smake på den til slutt.

Reklame

Halv pris hos Ferner Jacobsen