Tom Jones
24 Hours
EMI

(SIDE2): Tom Jones’ potet-i-halsen-stemme skapte kanskje sensuell stemning i klubber på midten av 60-tallet, men for den yngre garde - undertegnede inkludert - er han mest kjent for den kvalme hiten «Sex Bomb» fra 1999.

De siste årene har Sir Tom fokusert på å holde seg hipp og trendy ved å covre og synge med yngre musikere. Men takket være Winehouse, Duffy og Mark Ronson er 60-tallets sound trendy igjen, og Jones går tilbake til røttene og gir ut en plate han kunne gitt ut for førti år siden. Ved hjelp av Lily Allens produsenter, og i samme gate som overnevnte, leverer han nok en gang funky soulpop – men uten sjel.

Allerede fra åpningssporet, den ironiske (?) låta «I’m Alive», høres Jones dessverre ganske så utdatert ut. Musikken er grei nok den, men den 68-åringen henger ikke med og mangler særpreget de yngre konkurrentene bringer. Ved spor 7, «In Style And Rythm», begynner stemmen å grense til irriterende, mens «Sugar Daddy» får deg til å be på dine knær om at den snart 70 år gamle smørsangeren slutter å synge om sex.

Han skal ha for forsøket, men det er vanskelig å høre gjennom albumet uten å bli lei. Jones prøver kanskje, men han er ikke det han en gang var.