Green Day
Ullevaal stadion

På slutten var begge bootsa mine fylt med rundt halvannen liter øl hver, håret var lett krusete av pinglete junidråper fra oven, og redselen for å ikke finne taxi for å komme seg fra utkantstrøka i Oslo var overhengende.

Det var en av de beste junidagene i 2013.

Det begynte med en rosa kanin. Som trekløveret også har servert før, når de skal levere fra scenekanten. En rosa kanin og Ramones Blitzkrieg over høyttalerne, og forventningene ble skrudd passe fint og høyt opp.

Og etter nok en intro med temalåta fra the Good, the Bad and The Ugly, entret gutta stadion selv, med 99 Revolutions fra sisteskiva Tré. Og er det noe Billie Joe Armstrong og hans to kumpaner Mike Dirnt og Tré Cool kan, så er det å sørge for at energinivået ikke faller under «hjerteklapp» et eneste sekund.

- Jeg elsker dere, Norge, vrælte Billie-gutt gang på gang, og sørget for at man nesten ble lei av høre oppfordringene om allsang. Men bare nesten.

5578

For det er sjukt deilig å være med på noe man blir så inkludert i. Noe man ikke får lov å skulke unna. Her skal alle være med, og det er befriende å ikke måtte ta stilling til det selv, men bare la alle hemninger gå åt skogen og kaste seg inn i samværet.

Og det er deilig å se at Billie Joe ikke er ødelagt av rehab-opphold og kritikk. Ikke ber han om unnskyldning og ikke har han latt noe å villskapen forsvinne, uavhengig av rykter om nei til alkohol på rideren og bladida - han er på sitt beste når han står foran et publikum. Ikke nødvendigvis for at folka foran er de som driver han med sitt engasjement. Stort sett sørger han selv for at alt går fremover, og det i et tempo som må koste store mengder svette og dedikasjon.

- Det føles godt å leve. Dette er å lage minner. Dette er det som er musikk, preket kveldens hovedperson, før han ramset opp alle verdens elendigheter i form av krig og urett og faenskap.

- Men i kveld er det kjærlighet som teller. Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet, messet han, og fikk Ullevål med i koret, mens han viftet med det norske flagget han hadde fått kastet opp på scenen.

OK, så har ikke Billie sett Jesus, og han har ikke sett lyset, men han er jækla nær å føre hippiestemninga til nye høyder. Fint for han, moro for oss, men takk andre høyere makter han ikke tippet helt over. Han er en glad gutt, og det er nydelig i seg selv.

Som ellers på turneen, drar de opp folk på scenen. Med ymse resultatet. De søte småguttene er sjarmerende, fyren i rød trikot urovekkende, mens fyren som lot som han kunne spille gitar, fikk en velrettet hilsen da han gruset i stage divinga etter sin begredelige gitarprestasjon.

-You suck! hylte Billie ned til han, etter å ha ledd godt mens kveldens rockestjerne «spilte».

Midtveis ble det litt slapt, i hvert fall sett i forhold til starten og jubelen det medførte. Mye fordi størsteparten av publikum ikke ante hvilke låter de spilte, og dermed sleit med å henge med så lenge ikke Billie dro i gang Hey Ho-allsangen. Det er noe bandet kan ta selvkritikk for, i og med de har 20 år med katalog å lene seg på. Inklusive et fett knippe hits, mange som de utelot. På den annen side er det jo også lov å spille noe nytt, og brette ut den nevnte katalogen - de var innom det meste av det de har gitt ut. Ullevåls mange tusen betalende lot seg da heller ikke be to ganger, og fulgte den lille mørkhårede mannes minste vink, uansett - noe som kjørte stemninga enda høyere opp mot de grå skyene over.

Det som må kalles et minuset var uansett lyden. For det må understrekes - med feit strek; lyden var helt jævlig. Elendigheten med lyden overgikk bølgene av kloakklukt som sveipet stadion i starten av konserten, og det sier litt. Særlig vokalen forsvant ofte i grums og ekko, og ble overdøvet av instrumentene. Muligens har Billie sett lyset, men uansett burde han eller lydmannen innom for en (ny) sjekk, dersom de syntes dette var ok. For å forklare - det var til tider litt som å overvære festen naboen har, der man får musikken dundrende, men irriterende svekket, via en lettvegg av gips.

Likevel - og denne kan du kjøre to tjukke streker under - så er det altså så rått å overvære, at det ødelegger ikke opplevelsen likevel.

For føkk den biten, akkurat i kveld. Så mye liv skal man lete lenger etter å finne. Green Day har en egen evne til å få med seg folk. Det vil si, de jobber beinhardt for å skape den stemninga. Stadig vekk formane om å bli med på klapping, allsang, reise seg fra setene på langsidene... Og få med seg folk, uten å irritere med gjentakelsene, det er bøye-seg-i-støvet verdig.

Gutta er underholdere. Billie er den beste gnomen i verden og Tré er den fineste tulletransa (han er usedvanlig glad i å kle seg ut i BH i hvert fall). De bruker alle propsa de får kastet opp på scenen som del av showet, om det så være seg slips, hatter, luer eller hånddukkebamser. Og de bruker dem med et glis. Er det rart de mange tusen trykker trioen til sitt bryst og elsker dem uforbeholdent?

For å virkelig fri til publikum, kjører de også biter fra noen av historiens mest kjente. Snutter av AC/DC, Beatles og Rolling Stones brukes for alt de er verd. Til allsangen og armveivinga som ikke ga seg før de gikk av scenen etter drøye to timer.

Da hadde Billy gjort sine Charlie Chaplin-lignende oppvisninger, og han og Mike hadde ligget på ryggen på scenegulvet mens de fremførte Hey Jude. Billie hadde sprøytet publikum med vann-, dasspapir- og t-skjortekanoner, og sammen med Tre hadde han byttet plass foran trommer og mikrofon. De hadde servert Basketcase, American Idiot og Jesus og Suburbia, og man ville nesten grine av glede.

Lyden ødela det helt magiske, men det var vilt moro å få være med. Fordi konsert dreier seg om samspill mellom scene og fans, og det å klare skape noe helt spesielt der og da. Og akkurat når det kommer til det å sørge for fantastiske øyeblikk - eller å skape minner, som altså Billie selv kalte det - er Green Day unike.