Gå til sidens hovedinnhold

Groovemesteren

Manu Katché er utvilsomt en av klodens hippeste trommeslagere. Det skader ikke at han omgir seg med to überhippe nordmenn heller.

Manu Katché
Manu Katché
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Den nå 54 år unge Manu Katché var allerede ei stor stjerne i pop- og rockeverdenen da Jan Garbarek viste han frem til jazzfolket på den legendariske Molde-konserten i 1990 som seinere blei plata «I Took Up the Runes» - også den legendarisk. Da hadde Katché allerede stått øverst på ønskelista til artister som Peter Gabriel – det er Katché som spiller på «So» -, Sting, Tracey Chapman, Joni Mitchell, Dire Straits og Simple Minds. En greie cv det, spør du meg.

Katché er en groovemester av en annen verden. Han gjør ting like hipt som Steve Gadd, men på en helt annen måte. Det virker så forbanna enkelt det Katché foretar seg, sjøl om det er svært så intrikat og rytmisk innfløkt. For trommeslagere i den divisjonen – og der er det ikke mange – er det ikke nødvendig å briljere med lange trommekor. De briljerer nemlig uansett.

Dette er Katchés fjerde utgivelse på ECM og at herren har god smak forteller blant annet hans valg av medmusikanter – mange av dem har nemlig vært norske. Mathias Eick og Trygve Seim har vært med i tidligere utgaver av bandene hans, men Katché har hatt en filosofi om at nye bandmedlemmer vil være med å utvikle musikken i retninger han sjøl ikke ville greid. Derfor har han stadig bytta våpendragere og i det nye bandet er det bare sopran- og tenorsaksofonist i superklassen, Tore Brunborg, som Katché kaller «my main man», som har blitt værende med fra sist. Ellers er trompeter i samme klasse som Brunborg, Nils Petter Molvær, gjenforent med sin gamle Masqualero-kamerat fra for 30 år siden. Du verden så tøft og artig – og du verden som de to fortsatt låter sammen! Fjerdemann på laget er den for meg ukjente engelskmannen Jim Watson – som Katché med solid pop/rock-bakgrunn fra Katie Melua og Incognito, på orgel og piano. Ikke noen bassist involvert her altså, men det fikser Watson på et framifrå vis.

Dette er vakker og melodiøs jazzmusikk uten for store sprell. Låtene er ikke spesielt minneverdige, men stemningene og groovene er flotte og vakre og sjølsagt er spillet – fra alle både individuelt og kollektivt – på et meget høyt nivå. Med solid hjelp av våre gutter forteller Manu Katché oss at han fortsatt hører hjemme høyt der oppe.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken