Da mennene kommer ut av brakkene, slår havvinden mot dem. Det er natt. Hele øya ligger i mørke. Vinden får det til å rasle mystisk i hengslene på vinduene. Klippeøya Guañape Norte er ettertraktet. Det har sågar vært kriget om herredømme over den. Og selv nå som det er fred, foregår det en brutal kamp på øya blant menn som vil høste de dyrebare restene etter de hekkende sjøfuglene. Ett eller annet sted der ute i mørket er fuglene. Du hører dem bare, de kakler snadrer, krangler. Når vinden fordreier lyden, høres det nesten ut som om de ler.

Det er tid til å bevege seg. Frokosten går ned på høykant sammen med en kopp kaffe. Så marsjerer mennene på rekke og rad på den smale stien som fører dem til fuglefjellet. Snart forsvinner lysene fra brakkene bak dem. Søvndrukne, hutrende og lett småfrysende labber de av gårdeVinden løyer med soloppgangen. En av arbeiderne, Luis Prudencio, myser fremfor seg for å se om sjøen går høy. Den gjør ikke det. – Da blir det varmt i dag, konkluderer han.

Karrig klippeøy

Guañape Norte er en besynderlig øy. En karrig klippeøy, absolutt ingen dyrkbar jord, ikke noe vann. Ingenting vokser her. På sjøkart ser øya ut som et uhell, nærmest som en kaffeflekk. Rundt strandsonen er det tegnet en sperresone, det er forbudt å fiske eller gå i land. Til øyas særegenheter hører det med at i ti år er det bare lov for ett menneske om gangen å være her, men hvert 11. år kan rundt 100 fuglemøkkjegere kaste seg over øya.

Mennene ruster seg med skuffer og spader, børster og hakker. Snart fylles luften av jern som slår mot fjell. Luis Prudencio står i en klynge sammen med de andre arbeidsformennene. Han står midt i flokken. Blikket er fast. Når han snakker, lytter de andre. Alle vet at han kjenner øya. 51-åringen har uten avbrekk vært her ute og hakket i vei i over 30 år. Akkurat som faren hans før ham og farfaren før ham igjen. Denne møkkajobben går i arv.

Arbeidsformennene snakker ekspertenes språk. Som hva man trenger å gjøre og når ting trenger å bli gjort. Da dagens planer er lagt, går hver og en av formennene tilbake til sine grupper.

Sprengstoff

Det er den såkalte Humboldt-strømmen – en nordgående havstrøm fra Antarktis opp langs kysten av Peru og som gjør at havet alltid er kjølig – som sørger for at Guañape Norte har en så verdifull fuglemøkk. Vannet er så kaldt at det skremmer bort regnet og skaper sitt helt eget klima, goldt og tørt. Som en slags kompensasjon for dette drar Humboldt-strømmen med seg masser av næring på sin ferd nordover. Der det på land er tørt og ørkenaktig svømmer det i havet sardiner, makrell og alskens andre små og store fisker. Livet i havet gjenspeiler seg i luftrommet over. Der det er mat i sjøen, er det fiskefangende fugler som igjen bruker øyene til hekkeplasser.

Og det de etterlater seg er – når man ser bort fra kadavre – fuglemøkk. Det tørre klimaet baker denne massen til en bisk blanding av kvelstoff- og fosfatforbindelser, kaliumhydroxid og brent kalk. Massen kan brukes både som gjødsel og til å lage sprengstoff. Navnet på den illeluktende råvaren er ett av de ytterst få omverdenen kjenner fra inkaenes språk: Guano.

Forferdelig stank

Lukten kaster seg over fuglemøkkjegerne som sinte dyr. Noen sammenligner stanken med bæsj fra en dårlig mage, andre sier det lukter som råtnende lik. Likevel greier jegerne å finne noe positivt. – Stanken er så jævlig at vi mister luktesansen. Tre dager på øya og du lukter ikke noe som helst lenger, sier de.

De fleste har allerede vært her i tre måneder og tramper aldeles uanfektet rundt og samler møkk. Da de nærmer seg kanten av stupet av det loddrette fuglefjellet, letter fugler i store flokker foran dem mens de skriker iltert. De liker ikke å bli forstyrret. Ingen vet sikkert når mennesker oppdaget verdien i denne fuglemøkka og begynte å utnytte den kommersielt. Jakten ble første gang nevnt på trykk i 1851 og at den ble sett på som verdifull, beviser det faktum at USA allerede i 1856 oppfordret sine innbyggere til å kjøpe opp alle herreløse øyer hvor det fantes guano. I 1864 brøt det til og med løs en krig om fuglemøkka, hvor spanske tropper invaderte guanoøyer som var i privat eie. Krigen pågikk i to år. Først på 2000-tallet mistet Guano sin strategiske betydning fordi man da oppdaget hvordan man kunne fremstille nitrogen syntetisk.

Men fuglemøkka som handelsvare er fremdeles gull verdt.