Gå til sidens hovedinnhold

- Brutaliteten tok meg

Da faren til Guro Sibeko var sju år gammel, ble han skutt i beinet av politiet. Tanten hans turde ikke å gå ut av huset for å trøste ham.

(SIDE2:) Forfatteren Guro Sibekos far, ANC-obersten Temba Sibeko, har mange arr, blant annet et hvitt et på beinet. I hele sitt liv har Guro Sibeko trodd at han fikk det da han var voksen. Først da hun begynte arbeidet med boka om han, forsto hun at det skjedde da han var 7-8 år, og altså ble liggende på gressmatten utenfor huset fordi tanten ikke våget å gå ut til ham.

- Brutaliteten, sier hun, på spørsmål om hva som overrasket henne mest. – Jeg ble litt tatt av den.

Oberst uten hær

Sørafrikanske Temba Sibeko kom til Norge i 1970. Da var han en sentral ANC-oberst uten hær, en frigjøringssoldat uten heltestatus, en agent uten hemmelig oppdrag, en pastor og en mekaniker.

En mekaniker som var blitt militært trent av Røde armé og hadde gått på ball med president Bresjnev. Som hadde opplevd nær familie bli drept av hvite i Sør-Afrika.

Temba Sibeko kom til et land med forenklet syn på apartheid, Afrika og de svartes kamp.

Han syntes den norske velferdsstaten var flott, men den var ikke for ham. Han hadde ikke betalt skatt, så han anså ikke den som hans rettighet. Han måtte tjene penger. Da han så mange år senere ble utsatt for en ulykke, fortsatte han å jobbe til han ikke maktet mer.

Uføretrygd og tortur

- Det satt forferdelig langt inne å bli uføretrygdet og ikke minst å snakke om det for denne boka. Det var nesten på høyde med torturscenene. Det plaget ham veldig og det gjorde ham godt å bli alderspensjonist, sier Guro Sibeko.

Da Temba ikke lenger aktivt kunne krige, ville han stifte familie. Det gjorde han med Ann Gunn, og sammen fikk de barna Guro, Jørn og Mads. Men Temba Sibeko glemte ikke sitt krigerhjerte eller kampen.

«Krigerhjerte» er ikke bare en beretning om en person, men også om ANC, overvåkingen, ekskluderingspolitikken, tystingen. Selv om faren fremdeles er på «innsiden», er den ikke ukritisk til ANCs praksis.

Og i det daglige hadde han en datter som ble mobbet hver dag for sin hudfarge, som fikk beskjed om at mødrene til venninner så at hun holdt seg unna deres barn. Som opplevde at mobbingen fikk stadig grovere karakter, som ble sint og slo tilbake, bokstavelig talt.

- Hun ga meg pistolene tilbake

Temba Sibeko hadde en virkelighetsoppfatning som kolliderte helt med hans datters.

«Hun var en god mor!» Sier Temba Sibeko. «Hun ga meg pistolene mine tilbake». Han er av en annen virkelighet, skriver Guro Sibeko i boka.

Da bestefaren døde, mente han at det var helt naturlig at to år gamle Jørn kunne flytte til bestemoren og holde henne med selskap. Det var ikke å gi bort sitt barn. De var jo familie.

- Da pappa ble syk, ble jeg forferdelig sint på ham for det. Jeg mistet jo faren min, Jeg tok avstand fra hans virkelighet og det gjorde alt veldig mye vanskeligere , sier Guro Sibeko.

Hun var åtte år gammel og allerede i opposisjon mot faren. Det varte til hun var 17.

- Jeg levde i et samfunn der det var lov å ta ut aggresjonen. På 80-tallet var det jo generelt lov å være sint på foreldrene. Men for min far var dette uutholdelig, man viste alltid sine foreldre respekt. Og jeg var veldig respektløs, sier hun.

Boken har vært et puslespill i årstall, hendelser, å finne ut om en horribel hendelse var en engangsforeteelse eller noe ganske vanlig.

Norge var hjemme

Man spør veldig lite i det sørafrikanske miljøet. Det gjorde også arbeidet med boken vanskelig.

- Alle kildene er veldig lite nøytrale, og på grunn av apartheidsystemet skal man ikke stille spørsmål. Det forbindes med forhør, noe som politiet gjorde. Når man lever i en krigssituasjon, er det ofte greit ikke å vite noe, sier Sibeko. Hun sier det likevel var viktig å komme fram til en sannhet hun selv trodde på.

- Forholdet hans til ANC var aldri problematisk for oss da vi vokste opp. Pappa prioriterte alltid familien først. Han var veldig klar på at Norge var hjemme. På det punktet skilte han seg fra andre sørafrikanere og det tror jeg var ekstremt viktig for vår psykiske helse, sier Guro Sibeko.

Livet i ny sammenheng

Arbeidet med boka har ikke bare gjort at faren til Guro har fått snakke om ting han har fortiet lenge. Det har også vært en sjanse or henne til å sette begivenheter i eget liv inn i en ny sammenheng.

- En del i livet mitt, som jeg trodde fant sted over år, skjedde faktisk over en tre måneders periode. Bestevenninnen min flyttet, den kjipe ertingen ble til alvorlig mobbing og pappa ble syk. Jeg ser jo nå at faren min forsvant da jeg trengte ham som mest, sier hun.

Boken har også forent to «krigerhjerter». Guro Sibeko sier det er godt å ha funnet tilbake til sin far.

- Vi har skreket mye til hverandre, men for ett år siden følte vi at vi hadde kranglet ferdig. Og som jeg har fått vite mer om ham, har han nå også fått lest min historie, sier Guro Sibeko.

Guro Sibeko måtte ta ut flere historier om farens fortid, men poster enkelte av dem på Facebook. Du kan lese dem her.

Her kan du lese Guro Sibekos kronikk om Nelson Mandela i Aftenposten .

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken