Gå til sidens hovedinnhold

Hele familien ble tatt av raset

– Jeg ville ta mitt eget liv for å få se lillebroren min igjen.

(Bergensavisen, BA:) Arill Riise var bare ni år da det utenkelige skjedde: Huset hans, og tre andre nabohus ble tatt av et enormt ras. Fra 1200 meters høyde kom snøen i vanvittig fart i fire hundre meters bredde og rev med seg alt på sin vei.

Trærne i skogen knakk som fyrstikker, og 17–18 bygninger på de fem gårdene på Riise på Sunnmøre ble mer eller mindre jevnet med jorden. Elleve mennesker ble begravet i snømassene, deriblant Arill Riise og hele hans familie. Det var tidlig på morgenen mandag 19. februar 1968, og ni år gamle Arill sov på samme rom som sin fire år gamle lillebror Ivar.

– Det var veldig dårlig vær, og kvelden før hadde det gått flere små ras som gjorde at vi ikke skulle på skolen den dagen. Ivar og jeg hadde planlagt å leke ute i snøen sammen den dagen, men det ble det ingenting av, sier 54-åringen stille.

Minnene sitter i
Selv om det er 45 år siden tragedien på Riise, sitter minnene som spikret.

– Vi fikk en voldsomt dramatisk start på livet. Vi overlevde en tragedie som har preget oss hele livet.

Foruten Ivar Riise, døde et eldre ektepar i raset, åtte personer ble reddet ut i live.

– Mine foreldre oppfordret oss til å snakke om det som hadde skjedd. Det tror jeg har vært viktig for å forsone seg med det vi opplevde, sier Riise.

Han sitter «hjemme» i TV 2-leiligheten på Nøstet som han bor i annenhver uke. Han har bydd på kaffe og satt seg godt til rette i den svarte skinnsofaen. Utsikten fra vinduet er rett ned på arbeidsplassen han har hatt de siste ti årene. Når han ikke jobber som anker på TV 2-nyhetene, bor han hjemme i Ålesund med konen, ungdomskjæresten Inger.

– Det er et nomadeliv, men jeg liker det sånn, smiler han.

Døden nær
Å miste sin lillebror som niåring og selv være døden nær i et snøras, har lært Arill Riise at man skal leve livet med begge hendene. At man ikke skal ta noe for gitt, men gjøre sitt ytterste for å leve livet best mulig mens man faktisk har det.

– Man må gjøre ære på livet, sier Riise, som er overbevist om at både han og resten av familien har blitt sterkere av raset de opplevde i 1968.

– Hele livet har jeg målt alt opp mot raset. Selvfølgelig har jeg hatt utfordringer som alle andre, men når man så tidlig får et perspektiv på livet som jeg gjorde, så blir andre utfordringer uansett mindre enn raset. Som jeg jo faktisk overlevde, smiler Riise.

Den tragiske vinterdagen i 1968 trodde nemlig både Arill selv og hans mor at også han skulle forlate denne verden. Begravet under snøen i mer enn tre timer, trodde niåringen at hans siste time var kommet.

– Jeg svimte av ganske raskt etter at jeg ble begravd i raset. Det var nok det, i tillegg til at jeg hadde fått en bjelke over brystet som ga en luftlomme, som gjorde at jeg overlevde. I tillegg til adrenalinsprøyten jeg fikk av legen.

I øyeblikket før alt ble svart, hørtes et lydinferno i Hjørundfjorden.

– Etter den vanvittige lyden ble alt stille, og jeg følte at jeg hadde blitt truffet av betong. Jeg kunne ikke bevege meg og trodde jeg drømte. Jeg ropte på mamma, men fikk ikke noe svar. I ettertid fortalte de meg at de kunne høre at vi ropte, uten at de klarte å svare. Men det verste var da ropene stilnet.

På dette tidspunktet trodde ni år gamle Arill altså at han skulle dø. Han ble fylt av en voldsom ro.

– Jeg ga slipp på livet. Jeg fikk en enorm fredsfølelse, og opplevde ikke at døden var noe å være redd for.

Men skjebnen ville det annerledes, og etter mer enn tre timer ble han gravd ut av snøen. Lillebror Ivar var borte, og storebror Arill tror han har kommet til himmelen når han våkner opp i bestestuen til naboen Per-Knut.

– Det første jeg spurte om var Ivar. Jeg fikk raskt voksne tanker da jeg fikk vite at han var borte. En sånn opplevelse endrer deg for livet.

At han selv ble reddet av en adrenalinsprøyte, den siste legen hadde igjen, klarte han ikke å ta inn over seg. Bortsett fra at han syntes det var spesielt å kunne si til den ungen legen at: «Du reddet livet mitt.». Hva det faktisk innebar, var ikke så lett for en niåring å skjønne da.

– Som voksen har jeg selvsagt reflektert over hvor nær døden jeg var den gangen. Erkjennelsen av at man har overlevd et dramatisk snøras vil nødvendigvis prege hvordan man lever, sier Riise.

Denne saken er levert av BA

Mistet alt
Han henter seg en ny kopp med kaffe før han slenger seg på sofaen igjen.

Tankene går på nytt tilbake til Hjørundfjorden på Sunnmøre den skjellsettende februardagen i 1968. Savnet etter lillebroren var enormt sterkt den første tiden. Så sterkt at niårige Arill ville ta sin barnetro på alvor for å treffe Ivar igjen.

– Jeg tenkte på å hoppe fra verandaen, fra broen eller kaste meg foran en bil. Jeg ville gjøre hva som helst for å treffe Ivar igjen. På søndagsskolen fikk jeg en trøst om at han var i himmelen, men alt jeg kunne tenke på var at jeg ville være der han var.

Disse tankene plaget han ikke sine foreldre med. De hadde opplevd det verste foreldre kan, de hadde mistet ett barn, og Arill ville ikke legge stein til byrden med sine egne tanker.

– Etter en sånn opplevelse, blir man raskt voksen. Men heldigvis kom jeg på bedre tanker etter hvert. Hverdagen kom fort tilbake. Vi hadde mistet alt vi eide, og flyttet først til en tante i Volda. Deretter flyttet vi til Ørsta og startet på nytt.

Det betydde lek med nye kompiser, fotball og skole. Fra å bo i tettstedet Sæbø med 350 innbyggere, til 10 000 mennesker i Ørsta, var en stor overgang for en liten gutt som skulle starte livet på nytt.

– Men jeg kom raskt inn i mitt nye liv, mimrer Riise med et smil.

På nye-Riise ble etter hvert gårdene bygget opp igjen.

– Nå står husene der som et vitnesbyrd på at livet går videre, og at man kan komme seg gjennom en krise som et sterkere menneske.

Og nettopp disse erfaringene bruker Riise hver eneste uke som nyhetsanker på TV 2. Han vet hvordan det er å miste noen, hvordan det er å leve videre med savnet, hvordan det er å være nær døden og hvordan ekstreme opplevelser endrer deg.

– For å ankre nyheter troverdig, må man ha levd et liv. Det har jeg. Når jeg skal formidle tragedier til seerne, kan jeg sette meg inn i skjebnene bak de triste historiene. Jeg har jo vært der selv. Jeg vet hvordan de har det, og heldigvis vet jeg at livet går videre og at det oftest går bra til slutt.

– Hva er det tøffeste du har gjort på skjermen?

– Uten tvil 22. juli. Å stå i rosehavet på Domkirkeplassen, lese opp navnene på de omkomne, det var sterkt. Veldig sterkt. Da kom også mine egne opplevelser frem. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å skulle leve videre når man føler at gulvet er revet bort under deg.

Tilbakemeldingene på Riise som anker for nyhetene handler ofte om at han er raus og formidler nyhetene på en troverdig måte.

– Min livserfaring gir meg troverdighet. Dessuten tror jeg på å være raus. Vi burde alle vært rausere. Og jeg tror på å være ærlig. Seerne setter pris på og forstår det hvis jeg blir rørt eller viser følelser på skjermen.

Rett valg
54 år gamle Riise drømte som liten om å bli lensmann som sin far og sine seks forfedre før der igjen. Men dypt i guttungen satt en enestående fortellertradisjon fra oppveksten på gamle-Riise og senere Ørsta. Den gjorde at journalistikken ble Riiises vei inn i arbeidslivet. Debuten ble dikt i Møre-Nytt som 14-åring. Etter gymnaset gikk veien til studier i Bergen. En sommerjobb i NRK i 1983 ble til 20 år i statskanalen.

– Jeg hadde ikke journalistutdannelse, men fikk slengt til meg en bok om intervjuteknikk fra 1948 med beskjed om å lese den, så skulle det være greit, flirer Riise.

Og såpass greit gikk det at han fikk fast jobb og etter hvert ble anker for Dagsrevyen, et mål han for øvrig satt seg allerede som student. Etter noen år «på den andre siden» som informasjonsleder i Fiskebåtredernes Forbund, ble savnet etter journalistikken for stor, og han takket ja til et tilbud fra TV 2 om å lede God Morgen Norge.

– He, he, jeg fikk et tilbud fra «Deal or no Deal» (gameshow, red.anm.) samtidig. Jeg er veldig glad for at jeg valgte rett, flirer Riise.?Nok en gang satt han seg som mål å ankre nyhetene, og i tre år har han nå ledet nyhetene på TV 2 sammen med Mah-Ruk Ali.

– Jeg er som en dirigent i et orkester når jeg leder nyhetene. Man må trives i pressede situasjoner, like intensiteten og adrenalinkikket en direktesending gir. Og det gjør jeg, smiler Riise.

På mandag kom Riise på jobb til nok en tragedie. Tre mennesker ble stukket i hjel på en buss i Årdal.

– «Nå skjer det igjen», tenkte jeg. Da kjenner jeg nok en gang på steinen i magen. Gjennom det gode systemet i TV 2 er jeg trygg på den gode jobben mine kollegaer gjør. Samtidig vet jeg at jeg skal ha direkteintervjuer med berørte som antakeligvis aldri har opplevd noe lignende. Da må man være skjerpet, konsentrert og forberedt på alle eventualiteter. De siste 20 minuttene før 1830-nyhetene på mandag var rimelig hektiske.

– Hvordan reagerer du i ettertid av slike dramatiske hendelser som du jo kommer veldig tett på?

– Foruten et godt apparat i TV 2, har jeg blitt flink til å debrife meg selv gjennom samtaler med mine nærmeste. Jeg vet at jeg har en jobb å gjøre, og jeg er utdannet gjennom livet. Jeg vet at dette kan jeg, sier Riise.

Denne saken er levert av BA

Fin farge
Som 16-åring traff Arill Riise Inger Lid som ni år senere skulle bli hans kone. De møttes selvsagt på dans på lokalet.

– «Hun er bra for deg», sa min far. Det ga meg en fantastisk visshet om at hun var den rette. Og det er hun, smiler trebarnsfaren stolt.

I 1985 ble det både bryllup og baby. Ivar kom til verden, oppkalt etter sin avdøde onkel.

– Det falt helt naturlig for oss at han skulle hete Ivar. På den måten gjorde vi ære på lillebrors minne, uten at det har vært en bør for Ivar.

Hjemme i Ålesund synger 54-åringen i Heibergs Mandskor, også kjent som koret som ble stiftet som en protest mot unionsoppløsningen med Sverige. Koret har vært i drift siden 1894 og gir Riise et fellesskap han setter stor pris på.

– Annen hver tirsdag er det sang, suppe, øl og akevitt!

Han har gitt ut tre bøker, blant annet to humorbøker om sunnmøringer. Hans egen patriotisme for fotballklubben Ålesund har antakeligvis de fleste fått med seg.

– Jeg skal være nyhetsanker for alle, men orange er jo en fin farge å ha på slipset inn i helgen, for eksempel, flirer Riise, vel vitende om at han i kompaniskap med erkebergenser Jan Henrik Børslid har flagget sitt favorittlag høyt også på skjermen.

Tur med hunden, lesing av bøker og matlaging får tiden til å fly også i friukene hjemme i Ålesund.

– Men jeg trives veldig godt i Bergen. Bergensere og ålesundere har mye til felles, blant annet den fantastiske patriotismen.

Selv betegner han seg som en «typisk sunnmøring» med alt det måtte innebære.

– Jeg trives godt i motbakke, det er i motbør man tenker nytt og er nyskapende. Dessuten tror jeg som andre sunnmøringer at jeg kan få til alt.

Les flere saker i BA her

Reklame

Ekstremt høy strømpris – slik kutter du regningen

Kommentarer til denne saken