(Indre Akershus Blad)

– Kom, inn, kom inn! Vil du ha kaffe? Jeg har automaten rett her!

Einar Hugo Ingier finner fram et brunt pappkrus, ruller kontorstolen mot automaten, setter kruset på plass under kaffestrålen og lener seg tilbake.

– Jasså, du ville ta en tur? Kan detta væra no å skrive om da?

Han er ikke den som liker å stikke seg fram som verken bedriftseier, styreleder eller største aksjonær i Finstadbru kassefabrikk. Ikke ser han ut som en typisk bedriftseier heller, i sin oransje- og blåstripete genser og sko med solide såler bak et skrivebord fra 1985. Permene med bilag står på rad og rekke i hylla bak ham, ved siden av et innrammet bilde av sønnen Magnus da han var liten, en glassfigur av en tiur og en pakke mjuke karameller; julegaven fra Würth i fjor.

Lopper i blodet

Øverst på veggen troner portrettene av en kvinne med blondekrage og pent oppsatt hår og en mann med staselig bart og mørk dress. Det er Einar Hugos besteforeldre.

– Han var nok en spesiell type, rastløs, kanskje med litt lopper i blodet. Jeg sitter igjen med inntrykk av en eventyrlysten gründer med et voldsomt «stå på»- humør og vilje.

Slik beskriver han farfar Einar, som han selv er oppkalt etter. Farmor Helga holdt sin milde hånd over den store ungeflokken. Sammen startet de landhandleriet Byrud på Finstadbru i 1926, med kafé i det ene hjørnet. Etterhvert åpnet de filial i «Kongo», inne ved Svensjøbrua.

Det var yrende liv i bygda på denne tida, og industrien stod sterkt. Her var både bærplukkerfabrikk, egen togstasjon, flere sagbruk og mineralvannfabrikk. Snart skulle det komme en fabrikk til.

Hoppet ut i nattkjolen

Tragedien inntraff da butikken til Einar og Helga brant ned til grunnen i 1928.

– De bodde i andre etasje, og jeg har hørt historier fra naboer om døtrene som hoppet ut fra vinduene i bare nattkjolen, forteller Einar Hugo.

Varebeholdningen var ikke forsikret, så den store familien ble hardt rammet økonomisk, men bestefar Ingier ga ikke opp. Han hørte på rådet fra sagbruks- og gårdeier Kasper Aanerud, som sa at «du får ta med deg gutta dine, så skal du få noen bordabetar tå meg, og så får du begynne å snekre kasser».

Ingier og gutta leide seg et skur, og så var snekringa i gang. Den første leveransen gikk til Agra margarinfabrikk på Grünerløkka i Oslo.

Nord-Europas største

I 1940 døde sagnomsuste Einar Ingier, 66 år gammel.

Dermed stilnet festen, musikken og moroa som hadde fylt hjemmet til Einar og Helga når de hadde fri fra alt arbeidet.

Helga ble aleine med ungeflokken. Gutta, det vil si Einar Hugos far og flere av onklene, dreiv fabrikken videre. Gutta hadde farens iver og pågangsmot i seg, og fabrikken ble flyttet innafor sagbruket, kloss opp i Tertittlinna, mot Killingmo.

Våren 1959 startet byggingen av fabrikken der den ligger i dag. Året etter flyttet de inn, og produksjonen omfattet blant annet øl og mineralvann-kasser.

Fabrikken leverte kasser til hele landet, fra Mack i Tromsø, Hansa i Bergen og Tau i Stavanger til Ringnes, Schous og Frydenlund bryggerier i Oslo – og bruskasser til Nora og Jarlsberg. Som regel gikk det to lastebil-lass inn til Oslo hver dag. Melkekasser ble levert til de fleste meierier i Akershus, Oppland, Hedmark og Østfold. Vinmonopolet var også på kundelista. Fabrikken produserte på det meste 2500 kasser hver dag, og i NAF-boka ble bedriften omtalt som «Nord-Europas største kassefabrikk».

Sysselsatte 40 mann

Materialer til produksjonen ble kjøpt fra både Stangeskovene, Grepperudsaga på Hemnes og fra andre sagbruk på gårder i bygda. Fra Romerike Trelast på Gardermoen – og helt oppover mot Eidskogen, Vestmarka, Skotterud, Åbogen og Magnor ble det levert materialer til kassefabrikken på Finstadbru. I tillegg ble det kjøpt store mengder materialer fra flere svenske sagbruk.

Bedriften fikk dermed stor betydning for næringslivet lokalt og i distriktet ellers.

Sjøl sysselsatte kassefabrikken cirka 40 mann på det meste. Det var tidlig på 1960-tallet. Det gikk så det grein, med overtidsjobbing to kvelder i uka og halve lørda´n som arbeidsdag.

Ett år tikka det inn i bestilling på 250.000 kasser til «langpils» fra Frydenlunds Bryggeri like før jul. Da var det bare å brette opp ermene på arbesskjorta og få jobben gjort.

Fabrikken produserte også flere tusen krepsekasser til delikatessene som ble eksportert fra lokale elver til fine restauranter i Stockholm. Det ble eksportert Coca-Cola kasser til Saudi-Arabia, emballasje til whiskey-industrien og hvalolje-kasser til Island. I noen år på midten av 70-tallet ble det produsert hagemøbler.

– Ja, det var et stort spekter, sier Einar Hugo om storhetstida.

Hang i buksebeina

Einar Hugo Ingier ble født i 1951, og hang i buksebeina på faren og onklene gjennom hele oppveksten. På fabrikkområdet var han lommekjent. Lukten av tre, støyen fra maskinene, svetten i panna på dem som håndlessa plank, den go'modige ertinga om at «der kommer guttungen til sjefen» (med et sting av noe ikke fullt så go'modig da han stakk nesa for langt fram eller de følte han flaug i veien) – han husker det godt.

Det var stor stas å få være med når onkel Åge kjørte Bedforden med kasselass til by´n. Varene skulle sendes med Amerika-linja fra Sørenga.

– Ja,je hadde moro ta å væra med. Moro ta alt som dura!

En utfordring

Plasten gjorde sitt inntog. Det ble en utfordring for Kassefabrikken.

Einar Hugo forteller:

– Én dag kom det representanter fra Frydenlund Bryggerier på kontoret. De ønsket at fabrikken skulle begynne å produsere kasser i plast. Frydenlund ville sende folk til Tyskland for opplæring. Pappa og onkel Ole søkte kommunen og distriktenes utbyggingsfond om støtte, men fikk ikke et rødt øre fra noen av dem, og det endte med at de takket nei til Frydenlund og plastfabrikk.

Fra 1974 ble kassefabrikken drevet av Einar Hugos far Helge. Onkel Ole hadde solgt seg ut, for å bygge opp Rømskog Sag.

I 1980 tok Einar Hugo over drifta. De to brødrene hans var aldri interessert på samme måte som ham.

– Det første jeg gjorde var å kjøpe meg en Fasit skrivemaskin, slik at jeg kunne lagre kundeadresser for bruk til fakturering og liknende, forteller Einar Hugo, som «har tre år på yrkesskole i Sagdalen, på jern og metall, og to års utdannelse som instrumentmaker».

I generasjoner har sang og musikk gått igjen som en rød tråd i familien, og Einar Hugo drar gjerne fram trekkspillet i lystig lag den dag i dag. Piano spiller han også, og flere instrumenter kan trakteres på gehør.

Nye tider

Produksjonen i Einar Hugo Ingiers tid har blant annet vært retta mot våpenindustrien. Finstabru Kassefabrikk har produsert ammunisjon- og våpenkasser for Kongsberg våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikker og forskjellige sprengstoffkasser for Dyno Industrier. Har også hatt leveranser til Bofors i Sverige.

På spørsmål om han ikke har hatt noen betenkeligheter med det, rister han på hodet.

– Nei. Det får jeg ikke tenkt på. Hadde ikke jeg tatt jobben, som vi var godt innarbeidet i, ja så hadde andre tatt'n. Da hadde nok ikke fabrikken bestått i dag.

I en omstridt bransje har også Finstadbru kassefabrikk vært påvirket av storpolitikk og verdensøkonomi. Han husker godt den gang bedriften hadde fått et nytt, stort oppdrag fra Raufoss, og trengte en ny maskin.

– Den fant vi i Frankrike. Vi reiste ned en pinsehelg, bestilte maskinen – og den kom på plass akkurat i det avbestillingen fra Raufoss kom, forteller Einar Hugo.

– Hva skjedde?

Det var store konflikter med væpna styrker mellom Honduras og El Salvador. En misjonær i området var kar om til å få «soma» inn et bilde av en soldat med et våpen fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Dette ble stor «stå hei» – Hanna Kvanmo og Paul Chaffey (sentrale SV-politikere, red.anm.) fikk med seg resten av Stortinget på å stoppe våpenleveranser fra Norge til USA for videresalg til andre land i krig.

Også i nyere tid har verdens begivenheter påvirket bedriften bak YX-stasjonen på Aursmoen.

– I 2012 kansellerte US Navy en stor kontrakt på øvelseammunisjon fra Bakelittfabrikken, som vi lagde kasser til. Statskassa under president Barack Obamas styre var tom, og USA måtte frem med «sparekniven».

Nok en gang var amerikansk politikk rundt årsskiftet låst i en såkalt «shutdown» på grunn av president Donald Trumps krav om å få bevilget flere milliarder dollar til sin mye omtalte grensemur mot Mexico. Dette påvirket også USAs våpenimport og dermed Finstadbru Kassefabrikk.

Svingninger

Ingier er vant til å leve med svingninger i markedet. Den største enkeltordren i fabrikkens historie ble hanket inn i 2009.

– Den gjorde at jeg da bestemte meg for å kjøpe ut eiendommen. Den lå nemlig på prestegårdens grunn, og var dermed eid av Opplysningsvesenet fond.

På spørsmål om hva som skjer i framtida, sier Einar Hugo Ingier at han «jobber med litt forskjellige løsninger».

– Tomta er blitt omregulert til annet formål, så får vi se hva som skjer videre. Det viktigste for meg er å få til en god løsning for de ansatte og kundene mine, understreker Ingier og sender et langt blikk ut mot materiallageret i stålbygget tvers over plassen for hovedbygningen. På den andre siden ligger kaldtlageret, ved siden av produksjonshallen og flis-siloen. Dette har vært livet hans siden han flaug her som smågutt.

Gasellebedrift

I fjor kunne bedriften feire 90-årsjubileum. Samme år ble kassefabrikken utpekt til gasellebedrift av Dagens Næringsliv og Bisnode Credit AS. Diplomet har Ingier lagt i skuffen på skrivebordet. Det blir lett skryt å fortelle om sånt, mener han. Og skryt vil han ha seg frabedt, det liker han ikke.

Nei, gi ham heller litt verktøy i hånda, et musikkinstrument og en båt han kan legge til ved brygga si. Bedriftseieren fra Aurskog trives aller best på hytta han og Christine kjøpte i Sverige i fjor.

– Der koser jeg meg!