Gå til sidens hovedinnhold

Her gir de fleste opp

Det er ikke selve fjellet som får de fleste som prøver seg på Mount Everest til å gi opp. Her kan du se hvor og hvorfor.

Rundt 70 prosent av de som forsøker seg på Mount Everest, kommer seg aldri opp på toppen. Men merkelig nok er det ikke mangelen på oksygen, redsel for store høyder eller dårlig vær som får de fleste til å gi opp.

Det er dagliglivet i Base Camp som knekker de aller fleste Everest-farere.

Randi Skaug var den første norske kvinnen til å nå toppen av verdens høyeste fjell. Hun kan fortelle om et utrolig kjedelig liv i Base Camp.

Kjedelig
- Hvis man ikke er forberedt på å bo i ti uker i telt i en steinrøys, uten noe som helst å foreta seg, så klarer man aldri å nå toppen.

- Når sola går ned om kvelden er det absolutt ingenting å finne på, annet enn å lese eller bare slappe av. Det finnes ingen kino, pub, TV eller sånne ting som du gjør på fritiden hjemme, forteller Randi Skaug.

Den store høyden gjør at progresjonen oppover fjellet går svært sakte.

Svært sakte
- I snitt beveger man seg 360 meter per dag. Det går altså utrolig sakte framover. Og det skjer ikke noe. I tillegg er temperaturen svært varierende.

- Du kan ligge i teltet i stekende sol i 37 grader. Men så fort sola går bak en sky, er det minusgrader. Det er fordi det er minus i lufta, mens strålingen fra sola varmer opp teltet, forteller hun videre.

Takler ikke presset
De fleste kommer seg forbi Base Camp, men må stoppe på grunn av vær, sykdom eller annet. Det er når de lader for et nytt toppstøt som svært mange ikke takler presset.

- Man skulle nesten tro at det var de fysisk store og sterke som klarer å klatre Mount Everest. Det er feil. Jo mer kilo man har å dra på, jo vanskeligere er det. Det er en fordel å være liten og lett. Selve klatringen er ikke særlig utfordrende, og det er heller ikke spesielt langt å gå. Men hodet må være med hele veien, understreker Randi Skaug.

Reklame

Nå er bestselgeren endelig på tilbud