Gå til sidens hovedinnhold

Slik stjal han lønningsposene til 75 arbeidere

Tyven ventet i toppen av mast på den syv kilometer lange taubanen.

Salangen, fredag 9. desember 1910. Det er snø i lufta og allerede mørkt. Ved Salangen Bergverkaktieselskap klargjør funksjonærene lønningsposene til arbeiderne i gruva oppe på Storhaugen. Mange venter på pengene sine, blant dem stigeren, arbeiderne og oppvartningspikene. De bor der oppe på fjellet, i 13 brakker, skriver Nordlys.

Som vanlig blir lønningsposene sendt opp til gruva med taubanen. De blir lagt i en trekasse i en av vognene, eller kibbene som de også kalles. Ved 16-tiden gir funksjonærene på lønningskontoret melding om at kassen er underveis. Beskjeden går til vinkelstasjonen på taubanen og til funksjonærene oppe på Storhaugen. Kassen med 2100 kroner, tilsvarende 120 000 kroner i dag, starter sin luftige ferd via en taubane som stiger 574 meter over knapt sju kilometer. Taubanen er tysk, de høyeste mastene rager hele 47 meter til værs, og er bygd for å frakte malmen fra gruva og ned til verket og de solide utskipningskaiene på Langneset.

Etter cirka to kilometers ferd skjer det. Tyven har forberedt seg godt, klatret opp i masten i mørket og bundet fast en planke slik at han har et slags stillas. Fra planken betrakter han vognene som slamrer forbi i en uendelig strøm.

Han venter tålmodig mens mange tomme vogner passerer. Endelig, der er vognen med trekassen! Han kaster seg opp i vogna og følger med et stykke inntil han har fått kassen med lønningsposene lempet ut. Selv hopper han ned fra vogna på et lavt punkt. Bak en haug i nærheten av banen åpner tyven kassen og forsyner seg av pengene. Deretter grynner han nedover mot landeveien.

Oppe på vinkelstasjonen, der vognene manuelt må overføres til øvre del av taubanen, føler de ansatte en stigende uro. Hvor blir det av lønningskassen? Da de skjønner at den er forsvunnet på veien ringer de straks ned til lønningskontoret og slår alarm. Taubanebetjentene Eliseus Nilssen og Ole Pedersen Bjørnhaug spenner på seg skiene og starter et søk under taubanen i lyset fra kraftige karbidlykter.

Ved den nederste strammestasjonen, der taubanen går ganske lavt over terrenget, oppdager de ferske spor i snøen. De følger sporene nedover til åskanten. I et einerkratt finner de den ødelagte lønningskassen. Den er ikke tom, det ligger fortsatt mye penger igjen, 1900 kroner. Har tyven blitt skremt da taubanen stoppet? Eller har han tenkt seg tilbake senere for å hente resten av pengene?

Nilssen og Bjørnhaug følger sporene nedover en sti mot Rognså. Dessverre forsvinner de nede på landeveien. Betjentene må gi opp jakten på tyven.

Historien om lønningstyveriet i Salangen er en av flere dramatiske beretninger i den nye boka «Salangsverket» av Gunnar Bjørklund og Alvin Jensvold. Boka, som er utgitt av Sør-Troms Museum nå i høst, er illustrert med en rekke gode historiske fotografier. Der fotografier mangler, har billedkunstneren Jensvold malt og dramatisert situasjoner. En stor mengde fakta om det kortvarige industrieventyret i Salangen er kommet med, blant annet lister over de ansatte.

Tyveriet av lønningsposene ble aldri oppklart. Riktignok ble en person tatt inn til avhør og siktet, men han måtte løslates i mangel på bevis. Det samme gjaldt en rekke andre menn som ble avhørt av lensmannen i Salangen. Etterforskningen fortsatte gjennom vinteren og våren, også under lofotfisket, men ble resultatløs.

I 1890 ble det funnet jernmalm i fjellgrunnen i kommunen. De første skjerperne gjorde krav i 1899, men først i 1906 fikk tysk kapital konsesjon for gruvedrift. Et dagbrudd ble etablert under barske klimatiske forhold på Storhaugen. Den lange taubanen var bare ett ledd i en storstilt utbygging. Nede ved fjorden, på Langneset, ble det bygd et dampkraftverk. Her ble det også bygd en avansert betongkai for utskipning av malm.

På det meste arbeidet 600 mann med å bryte malm, knuse og separere den og skipe ut briketter av jernmalmkonsentrat.

– For fiskerne og småbrukerne i Salangen kom denne utviklingen brått på, men de tilpasset seg raskt, sier Gunnar Bjørklund, pensjonist med mange år som lærer i Gratangen bak seg.

Mange i Salangen ga fra seg arealer til utbyggingen. Det ble etablert eget tollsted, det kom lokomotiv, taubane og dampkraftverk til bygda. Lokalbåten fikk nytt anløpssted.

– Industrieventyret er en viktig del av Salangens identitet, sier Bjørklund.

Industrieventyret hadde sine omkostninger. Tre arbeidere døde. En 22-åring fra Lavangsnes falt 15 meter ned fra et stillas på Langneset. En 18-åring omkom da en stålvaier traff ham med voldsom kraft i halsen under transport av maskindeler. Den tredje dødsulykka inntraff da en 20-åring fra Ankenes fikk klærne hektet fast i ei rem og en åpen aksling i steinknuserhuset. Han ble kastet rundt flere ganger og knust mot betongveggen.

Forholdet mellom ledelse og arbeidere var relativt harmonisk i starten. Den første tyske direktøren var godt likt. Men så ble han byttet ut med en hard negl. Den nye direktøren ble meget upopulær.

Salangsverket ble etablert i ei brytningstid for arbeiderbevegelsen i Norge. De fire første sosialistene kom inn på Stortinget fra Troms i 1903. Da selskapet i Salangen ville innføre et nytt kontrollsystem i 1908, ble det store protester. Arbeiderne nektet å ga med et metallmerke rundt halsen og kalte det et slavemerke. Konfliktene under den nye direktøren ble tallrike.

Salangsverket fikk et meget kort liv. Prøveproduksjonen kom i gang i november 1909, i februar året etter var normal produksjon. Til tross for de store investeringene, var det slutt allerede i oktober 1912. Verket ble nedlagt.

– De visste at malmen ikke var rik, men trodde at 30 prosent jerninnhold skulle holde. Det viste seg at den var enda fattigere, ned mot 25 prosent, forklarer Bjørklund.

Denne artikkelen ble først publisert i Nordlys.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien

Kommentarer til denne saken