Gå til sidens hovedinnhold

Hvor er Span-filteret...

...når man trenger det som mest? Spans andre album er et gufs fra det verste grungen hadde å by på.

Span
vs. Time
Mercury/Universal

Man kan si mye pent om Span. De er for eksempel veldig energiske. Og karismatiske. Og de virker sympatiske, som noen skikkelig grepa fyrer, faktisk. Ser bra ut gjør de òg.

Og de låter rimelig tight live, noe som sammen med nevnte karisma, barske utseende og voldsomme energinivå gjør dem til noe av et fyrverkeri live.

Men så er det dette med låter, da. Låter som vil noe, låter som kommuniserer, som formidler stemninger og som smitter over og får lytteren til å føle noe. Dette har Span av en eller annen grunn overhodet ikke grep om.

I likhet med en masse idiotiske amerikanske band som Bush, Hoobastank, Velvet Revolver, Creed og 3 Doors Down, nekter Span å innse at grungen var i ferd med å utvikle seg til et stinkende monster som ikke lenger hadde noe å tilføre verden.

Som om det ikke var ille nok at band som Pearl Jam og Stone Temple Pilots ikke ville legge seg ned og dø når tiden var inne, må vi altså slite med følelsesløse, liktlydene drittplater som denne – både ti og femten år etter.

Det er tungt, tight og velspilt, javel. Og vokalist Jarle Bernhoft synger med naturlig autoritet. Men jeg kjenner likevel bare en intens irritasjon når jeg hører «vs. Time».

Når de kjører på med sitt på stedet hvil-rockøs, skjuler det seg bak veggene av riff bare tomhet, melodiløshet og masturbasjon uten nytelse. Og balladene, som sikkert er tenkt som nyttige brekk mot alt øset, føles bare følelseskalde og kalkulerte.

Unntaket er avslutningssporet «Wish It Would Rain». Men når vi er kommet dithen er det selvfølgelig altfor sent...

Reklame

Nå kan du trene med Norges beste trenere hjemme i stua

Kommentarer til denne saken