Jeg regner meg selv for å være godt over middels glad i å kjøre bil.

Det er derfor sjelden jeg kvier meg for å ta en tur til Svinesund for å ta en Sponheim. Normalen er at jeg gleder meg til flere timer bak rattet.

Jeg har etter hvert opplevd forholdsvis mange biler, og kan avsløre at jeg bare en gang tidligere har hatt den samme følelsen før jeg setter meg inn i en bil, som når jeg måtte inn bak rattet i Hyundai Sonata.

At jeg ikke har lyst til å kjøre noe sted.

Den andre bilen var en Nissan Note, og testen av den bilen kan du lese her.

Det bør vel understrekes at hovedgrunnen til min motforestilling mot disse bilene er den samme, nemlig førersetet. Og så kan da noen få lov til å mene at det er fordi jeg har for lange ben, men det har jeg ikke tenkt å gjøre noe med.

Strø selv
Men, en test av en bil vil alltid være en subjektiv greie, og du som leser får legge inn noen klyper med salt der du føler at det passer.

Og for å ha sagt det. Førersetet var helt jævlig for min rygg, og lårstøtte var 100 prosent fraværende.

Om du er en meter og sytti eller lavere, vil du sikkert ha en helt annen opplevelse av å sitte bak rattet i denne bilen. På nesten samme vis som da min kone og jeg kjørte Nissan Note, var hennes opplevelse av setene i Sonataen en annen enn min.

Greit design
Når det gjelder utseendet på Sonataen, er mitt synspunkt at bilen er «up to date». Ikke veldig stilig, ikke gammeldags, ikke dritlekker, men helt grei.

Fronten har klare skarpe linjer, hovedlyktene er trukket litt bakover og oppover, og baklyktene er store med blanke glass. Panseret har flere konturer som gir liv, men ikke noe mer enn det. Det hele bærer et klart preg av å være designet på en datamaskin, og jeg tror jeg har rett.

Interiør også
For interiøret gjelder mye det samme. I forhold til tidligere koreanske designelementer, viser interiøret i Sonataen et stort sprang fremover i europeisk retning. Men atter en gang - det er helt greit - det er pent - men det er ingen personlig «touch». Datamaskinen har nok vært inne å ordnet det på en praktisk måte her også.

Dersom man er ute etter en bil som har en personlig «touch» fra innerst til ytterst, må man selvfølgelig vanligvis betale det dobbelte og oppover. Jeg er klar over det, men det stoppet ikke med tamt inntrykk av designet når det gjaldt Sonataen.

Det noe som kalles dynamiske kjøreegenskaper. En bil som har et så musikalsk navn som Sonata, burde vel kanskje være litt dynamisk. I musikkens verden kan dynamikk svært enkelt forklares med forskjellen på sterkt og svakt, som gir en positiv musikalsk opplevelse.

Nyheter
Kan kanskje nevnes her at det musikkanlegget som følger med bilen ville knørvet et hvert forsøk på å nyte en hvilken som helst sonate. Uttrykket papphøytalere kan kanskje brukes, men bra nok til å høre nyheter.

For meg vil en bil som sluker alle ujevnheter og flyter komfortabelt, nærmest duvende på landeveien samtidig som den sitter nesten sportslig fast i asfalten når den utfordres i svingene, være et typisk eksempel på en bil med dynamiske kjøreegenskaper.

Det gjelder ikke Sonata. Den er helt grei, men ingen dynamikk. Litt stump på landeveien, litt tam i svingene. Ingen overraskelser. Positive eller negative. Bilen bare er.

Stille
Som en slags naturlig følge av alt det som ikke skjer i bilen, er støynivået svært lavt. Selv i hastigheter over norsk lovlig toppfart er hverken vindsus eller motorlyd tilstede. Så for de som ikke «kjører» bil, men bare forflytter seg med et kjøretøy, (og ikke er over en meter og åtti) er Sonataen for så vidt komfortabel nok.

Bakseteplassen og romsligheten i bagasjerommet er det ikke noe å si på. Seteryggene i baksetet kan sågar legges ned, om barnebarna ikke vil ha skiene på taket.

Barnebarna? Jo, dette er en bil for bestemor og bestefar.

Treg med god
Dieselmotoren er seig som sirup, og det er automatgiret også. Men det er helt greit. Det skal nemlig mye til å gjøre ukomfortable bevegelser med bilen, selv om føreren skulle være uvøren på gasspedalen. Det kan kanskje være like greit, om det sitter en fører som har nådd sjels år og alder bak rattet.

Et lite punkt til når det gjelder komfort er cruise kontrollen. Den er også myk og bedagelig. Akkurat som motoren.

Min bil?
Vel, nå har det vel kommet frem at Sonata ikke er mitt førstevalg når det gjelder bil. Ikke på grunn av en kjedelig motor eller treg automatkasse. Ikke fordi designet er tamt og utstyret forholdsvis beskjedent, men på grunn av et førersetet som overhode ikke passer min kropp, og et understell som oppfører seg helt dødt.

Men den har ESP. Og det er bra.

Det mangler en annen koreaner som er til forveksling lik Sonata, nemlig Chevrolet Epica, men hun har til gjengjeld godt med utstyr og en måte å flyte på landeveien på som gjør den dynamisk på en særegen måte.

Det skal ikke så mye til. Sonata mangler det lille.

Les mer om bil og trafikk i Bilmagasinet

Her ser du flere bilder av koreaneren: