HTML EMBED

Varg Veum – I mørket er alle ulver grå. Norge 2011. Regi: Alexander Eik. Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Ane Dahl Torp, Jon Øigarden, Lene Nystrøm

Aldersgrense: 15 år

Den bergensbaserte privatetterforskeren Varg Veum i Trond Espen Seims skikkelse trenger neppe noen videre introduksjon. I den tiende filmen som bærer hans navn skal det dreie seg om noen lysskye forhold i våpenindustrien, som Veum vikler seg inn i gjennom sin gamle venn og Afghanistan-veteran Even (Jon Øigarden).

Etter at en bombe sprenges i et våpenlager utpekes Even som gjerningsmann, men Varg mistenker ulver i mosen. Og saken blir enda mer personlig i det en av disse stygge ulvene slår kjæresten Karin (Lene Nystrøm) i magen så hun mister barnet de venter på.

Siden etterforsker Hamre (Bjørn Floberg) og resten av politikorpset velger å forfølge opplagte blindspor, ser Veum seg som sedvanlig nødt til egenhendig å ta udyrene ved hornene. Noen dårlig skjulte spor fører ham dermed til Budapest, hvor de involverte synes å samles for en slags kongress i internasjonalt anlagt kynisme.

Mens fire av den første serien på seks Varg Veum-filmer ble produsert for tv, skal samtlige av de nye seks vises på kino. Regissør Stefan Faldbakken åpnet lovende nok med «Skriften på veggen», men allerede andre film, regissert av den tv-erfarne svensken Stephan Apelgren, var en produksjon som hørte mer hjemme i stua enn i de tusen kinosaler. Når vi nå er kommet til den fjerde av de nye filmene, virker det som regissør Alexander Eik er nærmest besatt av å drive tv-demonen ut av produksjonen. Men dessverre blir det litt mye av det gode.

Etter et svulstig anslag fra Afghanistan får vi noen storslåtte bilder av Veum på ski nedover den vestlandske fjellheimen, for senere å serveres helikopterbilder av både Bergen og Budapest. I sistnevnte by skal vi dessuten få noen relativt storslåtte actionsekvenser hvor byen nærmest omgjøres til en krigssone (pussig nok uten at det lokale politiet synes å bry seg noe særlig) – som mer enn noe annet gir en følelse av at Veum har havnet i feil film.

Her er lite som minner om Apelgrens halvnære tv-bilder, men heller ikke så mye som minner om en gjennomtenkt visuell stil.

Med fare for å framstå som kritikeren som aldri blir fornøyd, lurer jeg på om ikke det hadde vært bedre å la Veum være Veum, istedenfor en slags fattigmannsvariant av Bond eller Bourne. Selv om Eik skal ha for at han i hvert fall forsøker å løfte Veums verden fra tv-skjermen og opp på lerretet.

Selve historien er for øvrig Veum i velkjent format. Slemmingene er i overkant tydelig tegnet som nettopp slemminger, men dette veies opp av at fortellingen tar noen nokså overraskende vendinger. Disse klarer imidlertid ikke å skjule at det hele er en rimelig spinkel konstruksjon. Og atter en gang skal vi få tilståelsene i taleform til slutt.

«I mørket er alle ulver grå» forsøker desperat å stå ut i den grå massen av Varg Veum-filmer, men gjør seg selv en bjørnetjeneste i sin søken etter kinomørket.