Iggy Pop
Preliminaires
EMI

62 år gamle Iggy Pop har i forkant av «Preliminaires» uttalt at han er dritt lei «idiotbøller med gitarer» og at han i stedet har begynt å høre på god, gammel jazz. Og dette albumet du forhåpentligvis snart har i hende er altså resultatet av primalrockerens nye musikalske identitet.

Likevel er det ikke før skiva er i CD-spilleren at undertegnede skjønner at Iggy faktisk har gjennomført dette prosjektet. Som en slags hybrid av legendene Serge Gainsbourg og Leonard Cohen snakkesynger han seg gjennom franskspråklige «Les Feuilles Mortes» over et slepent jazzkomp. Overraskende nok kler dette mer modne soundet mannen bak «Lust For Life» og «I Wanna Be Your Dog» særdeles godt, og alle fordommene forsvinner med et lettelsens sukk ut vinduet.

På den Lou Reed-aktige pianoballaden «I Want To Go To The Beach» viser Iggy inderlige og sensitive sider ved seg selv vi ikke ante eksisterte, men kaustiske linjer som «You can convince the world that you are some kind of superstar/When an asshole is what you are» gjør at Herr Pop opprettholder sin sedvanlige gatekred i kjent stil.

Via andre høydepunkter, som sirkusdunstende «King Of The Dogs» og skivas mest «vanlige» rockelåt «Nice To Be Dead», holder gamlefar fint på denne lytterens interesse før den noe mindre tilgjengelige andre halvdelen av «Preliminaires» setter i gang med dunkle «How Insensitive».

Funky og skitne «Party Time» ("It's party time/I got the slime") sitter bra i øret, men snakkelåta/hundehyllesten «A Machine For Loving» blir kanskje litt vel stillestående for sitt eget beste. Da funker heller både sleazy «She's A Business» og den lekre avslutningssangen «Les Feuilles Mortes (Marc's Theme)» atskillig bedre.

Dette er ingen kommersiell og lettfattelig plate, men om du gidder å gi Iggy Pop (eventuelt Iggy Jazz) en sjanse, kan et av årets snodigste karrierevalg faktisk ha veldig mye for seg, selv om du først og fremst liker rock.