Gå til sidens hovedinnhold

En dag i paradis

Krystallklart vann, hvite strender og frodig vegetasjon. Nærmere paradiset kommer du ikke. Her lever gamle og fattige Elias et bekymringsløst liv.

- At det finnes tusenvis av arter der Elias bor, er tegn på at dette fortsatt er et urørt område, hvor det naturlige og opprinnelige miljøet fortsatt er intakt. Vakkert, unikt og fantastisk.

Den lille fiskebåten vi har leid, tøffer sakte under den rødlige himmelen. Sola er på vei opp, en lett bris feier over det krystallklare vannet og i det fjerne kan jeg skimte en hvit sandstrand. Litt etter går jeg i land mellom tykk vegetasjon, mangrovetrær, myk sand og et hav godt over badetemperatur.

Opp fra mangrovesumpen stormer brått tusenvis av svære flygende rever – også kalt flygende hunder. Disse flaggermuslignende dyrene, som er i flygehundfamilien, trives svært godt her på Flores i Indonesia. De henger opp ned i trærne om dagen, for så å fly innover øya på nattestid på jakt etter sin favorittføde – frukt. De skriker og bærer seg, mens de fyller luften. Jeg prøver å beklage, det er ikke meningen å forstyrre dem. Straks jeg kommer meg litt unna de store flaggermusene, senker stillheten seg.

Litt brus fra havet og svak vind i trærne er alt som bryter freden. I skyggen fra et tre legger jeg meg på ryggen i den myke sanden og titter opp på en knall blå himmel.

– Er dette Paradis, spør jeg meg selv?

Svaret er selvsagt ja for en vinterblek nordmann, så lenge han har husket å smøre sin hvite hud med solfaktor 50.

– Men hva med dem som lever i dette himmelstrøket, hvordan definerer de Edens Hage?

Elias

Elias har et skrukket ansikt og bare noen få tenner igjen i munnen. Huset han bor i er ikke akkurat noen villa og her finnes overhodet ingen moderne hjelpemidler. En stakkars, fattig gammel mann? Jo da, med min norske tilhørighet tenker jeg automatisk at her er en mann i nød. Men heldigvis har jeg lært meg å prøve å se ting fra flere vinkler. For når jeg spør Elias Pitang om hvordan han synes livet er, smiler han bredt:

– Jeg lever et godt liv.

Deretter ramser han opp alle sine seks barn, de 15 kokosnøttene han har plukket ned fra de omkringliggende palmene den siste uka og den store fisken han dro opp fra havet for to dager siden. Som nordmann må man jo likevel spørre seg:

– Er det mulig å leve et godt liv uten kjøleskap, en god sofa, flatskjerm, Internett, mobiltelefon, mer enn et sett klær, sko, dusj og en god seng?

Å spørre Elias om det, er ingen vits. Han vet hva sko, klær, seng og kanskje TV er, men alt det andre aner han ingenting om. Men han vet heller ikke hva stress, regninger, katt, bilkø, datavirus, kulde eller snø er. Elias har nemlig funnet sitt paradis. Kanskje trodde jeg engang at Paradis var et sted med ubegrenset tilgang til rikdom og vakre kvinner.

Men med årene har jeg vel innsett at de ønskene på lang sikt neppe vil gi meg annet enn plager og engstelser. For den egentlige lykken er faktisk hva gamle Elias opplever.

– Et liv uten bekymringer.

Savner ingenting

– Jeg står alltid opp rundt soloppgang, forteller han når vi treffes tidlig neste morgen.

Jeg skal bli med Elias et par dager, bare for å se hva han mener med et godt liv. En liten kaffetår fra kaffe han selv dyrker, et egg fra en av familiens høner og en liten bolle ris fra en liten risåker han har bak huset, så er frokosten unnagjort. Så leker han litt med barnebarna, diskuterer litt med naboen og tygger i seg en klump med betelnøtt før han slipper ut geitene fra en liten innhegning. Deretter beveger mannen seg rundt i de omkringliggende åsene. Ikledd sin eneste T-skjorte, sarong, en liten topplue og slitte badesandaler. Sko har han aldri eid og han har aldri savnet det heller.

Faktisk stusser jeg litt på akkurat den biten der. Hadde jeg bodd her, ville jeg savnet en hel masse. Men Elias hevder han ikke savner noe som helst.

– Jeg har aldri vært i en storby, forteller han stolt. For Elias er ingen dum mann.

– I en storby ville jeg sikkert funnet noe jeg tror jeg trenger, men som jeg aldri vil savne hvis jeg ikke vet om det.

Kunstige behov har vi nok av i min verden, innser jeg og tar en titt på mobiltelefonen min. I mine yngre dager fantes det ikke mobiltelefoner og jeg levde meget bra uten. Nå må jeg ha den med overalt.

Så rusler Elias og jeg ut i terrenget med geitene foran oss. Sakte. Og sånn fortsetter det i time etter time. Han går litt, sitter litt, tar seg en blund i skyggen av en stor stein. Snakker litt med en annen gjeter, titter på sola, plukker litt frukter fra et tre, henter ned en kokosnøtt, spiser litt mat og synger en liten strofe. Slik er arbeidsdagen til Elias. Når sola begynner å dale mot horisonten, er det på tide å samle og telle alle geitene. Dette er dagens desidert mest stressende og strevsomme øyeblikk for Elias. – 1, 2, 3, 7, 10, ja, alle er her, kom så går vi hjem.

Animal Planet i 3D

Og så er arbeidsdagen over. Hjemme venter familien og særlig barnebarna. De kaster seg i armene til Elias straks de får øye på ham. Så utveksler de alle, både besteforeldre, barn og barnebarn, historier om hva de har brukt dagen til. Deretter følger middag. Elias’ yngste sønn har fisket opp et par godbiter fra havet og kona har grillet dem. I noen få minutter hersker det stillhet. Bare smatting og nytelseslyder. Etter middag venter godstolen, som er en selvsnekret stol av bambus, og til slutt unner Elias seg en hjemmelaget sigarett mens favorittprogrammet ruller over familiens ”TV-skjerm”. Og den er langt fra flat.

Sola farger himmelen rød og rett før natten tar over, kommer tusenvis av flygende rever nærmest lydløst svevende over himmelen. Han har ikke mange kanaler på ”TV-en” sin, Elias. Men dette er som å ha Animal Planet i 3D på alle fire stueveggene. Men alle har vel en og annen bekymring. Hva plager Elias?

– Mmm, vel, det er en ting som plager meg, hevder han etter å ha tenkt lenge og vel. Han minnes at da han var ung, ble han tvangsflyttet og måtte leve noen år i fjellbyen Bajawa, lengre inn på øya.

– Hollenderne tvang oss, de sa det var japanere på havet som ville drepe oss, husker Elias, som ikke aner hvor gammel han selv er. Men han må jo være over 80 år, for det han nå snakker om, skjedde under 2. verdenskrig.

– Tenk om japanerne kommer tilbake, grøsser han og røper dermed sin eneste bekymring her i livet.

Slik er det å leve i et Paradis!

Kommentarer til denne saken