Gå til sidens hovedinnhold

- Jeg ble kalt feit og stygg, at jeg ikke var verdt noe og at jeg bare kunne dø

Ida Christine Olsen (23) smiler heldigvis igjen. Et helt liv som mobbeoffer holdt på å knekke henne helt.

(Nordlys:) Ida Christine Olsen (23) smiler heldigvis igjen. Et helt liv som mobbeoffer holdt på å knekke henne helt.

– Jeg har hatt det forferdelig helt fra 2. klasse på barneskolen, forteller Ida Christine Olsen til Nordlys.

Hun har ei fortid som mobbeoffer. Og hun er merket for livet.

– Fysisk smerte kan forsvinne, det kan gå over. Psykiske påkjenninger og lidelser bærer man med seg hver dag, hele livet. Angsten jeg sliter med hemmer meg som menneske ...

Bagatelliserte mobbingen
Olsens historie starter den augustdagen i 1997 da hun startet i andre klasse på skolen. Hun gledet seg til å begynne på skolen igjen, og til å få nye venner og ha det gøy sammen med. I stedet ble det starten på resten av livet fram til nå med alvorlig mobbing.

– Jeg var for det meste alene. I friminuttene, i lunsjen, i skoleoppgaver og alt annet. Jeg ble kalt feit og stygg, at jeg ikke var verdt noe og at jeg bare kunne dø. Jeg gråt ofte og jeg kviet meg for å fortelle lærerne eller andre voksne, jeg kunne ikke bli en sladrehank også.

Lærerne som så det og merket det som foregikk, bagatelliserte det hele. Gang på gang. År etter år.

Redd for alt – fikk angst
Gym og svømming var det aller verste. Hun ble alltid valgt sist.

– Jeg var for stor og tung, sa de, og kom til å sprenge ballen. Jeg lo med, men inni meg var det ei lita jente på 7 år som gråt av ensomhet.

Gjennom hele ungdomstiden ble det psykiske presset forsterket og hun klarte ikke gå på skolen. Hun var mye syk, og angsten tok allerede stor plass. Hun var redd for å spy og kaste opp, slik som ofte skjedd når det sto på som verst. Hun var redd for mennesker, for helsa si, for å dø, for alt ­– og psykologer ga henne diagnosen angst som 13-åring. Mange legebesøk seinere fikk hun også diagnosen ME- eller folkelig uttrykt en kronisk utmattelseslidelse. Å komme dit, å få ME-diagnosen var også en tornefull vei uten mye medfølelse og støtte i helsevesenet.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Fastlegen hennes sa rett ut at ME ikke finnes. Du innbiller deg at du er syk!

– Når jeg ser tilbake tenker jeg ofte at jeg kunne vært spart for mye om jeg hadde fått hjelp. Om voksne hadde handlet da de så hva som foregikk. Foreldrene mine prøvde, uten å nå fram blant lærerne på skolen. I helsevesenet ble det mange tilbakemeldinger ala; – du innbiller deg bare at du er syk. Du må komme deg ut blant folk, være sosial og trene deg frisk.

Andelen unge med psykiske diagnoser har neste doblet seg siden slutten av 90-tallet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Mange roper varsku, mange er bekymret og mange peker på mobbing i unge barneår som svært skadelig for barn og unges psykiske helse. Enda flere antimobbekampanjer og offentlig engasjement for å forebygge mobbing og ensomhet, gjennomføres. Folkehelseinstituttet anslår at mellom 15-20 prosent av alle barn og unge i Norge har nedsatt funksjon som følge av psykiske vansker og andelen øker.

Denne saken er levert av Nordlys

Å bli sett gir motstandskraft
Tidligere helseminister Jonas Gahr Støre poengterte at å bli sett, hørt og tatt vare på gir motstandskraft. Nyere forskning viser at mobbing og ensomhet er noe man drar med seg gjennom hele livet og kan føre til psykiske helseplager og uteblivelse fra skole og arbeidsliv.

– Jeg forteller min historie fordi vi er mange som har slike opplevelser, og som strever som unge voksne. Og vi er mennesker som lever blant dere! Vi trenger mer åpenhet. Kanskje kan det åpne øynene både hos dem som mobber og hos voksne som ser på, sier Ida Christine Olsen.

Framtidsdrømmer
Hånd i hånd med kjæreste Christer Klingenberg har hun tatt fatt på motbakkene, for hun vet at veien fram mot en bedre tilværelse kan bli lang. Men den har startet.

– Å være åpen om ME og psykiske problemer er hjelpsomt. Det fjerner ei bør av mine skuldre.

Drømmen om og arbeidet med å bedre hverdagen som hjemmeværende på angstdempende medisiner og mange kraftløse sovedager, har startet.

– Framtidsdrømmen min er som alle andres; å få seg jobb, kjøpe bolig og stifte familie.

– Tre barn skal vi ha, ler samboer Christer.

Sårheten over alt det negative hun har opplevd, bærer hun i seg. Smertene i kroppen, alle fryktene og de motløse dagene, må en gang bli færre, tenker Ida Christine.

– Da er det utrolig fint å ha en støttende partner ved sin side, smiler hun. For nettopp det kan hun igjen. Smile og le.

– Heldigvis. Og det er ufattelig deilig.

Les flere saker i Nordlys!

Reklame

Nå er det salg på våre grillfavoritter

Kommentarer til denne saken