Gå til sidens hovedinnhold

Bli med i Australias ødemark

I AUSTRALIAS ØDEMARK

Den 370 mil lange strekningen gjennom det nordlige Australia er et stykke ødemark fylt av underlige landskaper, hardbarkede innbyggere og bisarre historier.

Den mørkeste og tyngste skyen jeg noensinne har sett, materialiserer seg over Australias endeløse landskap. Det merkelige er at den kommer så brått. Alt forandrer seg. Fuglene stopper å synge, heten blir plutselig trykkende og fuktigheten føles som i en sauna. Og den mørke skyen vokser.

– En syklon er på vei inn over Northern Territory og kan forårsake oversvømmelser og vind opp mot orkan styrke, spraker det fra radioen. Jan Tore og jeg parkerer bilen i veikanten. Dette vil vi se.

Så kommer vinden – ikke verre enn jeg har opplevd hjemme i Norge. Men nok til at trærne bøyer seg. Skyen derimot, den er ny for meg og legger seg som et mørkt lokk over ødemarken. I det fjerne ser vi regnet fosse ned, mens lynglimt herjer. Og alt nærmer seg oss.

Som nordmann er jeg selvsagt ikke ukjent med ruskevær og tunge skyer, men dette er noe annet – og langt mer behagelig. For når regnet kommer, er det som å stå i dusjen.

– Den australske monsunen har ankommet, lyder radiomannen når vi søkk våte entrer bilen igjen. Han fortsetter med å advare folk i ødemarka.

– Elver vil stige og flere veier vil bli stengt. Mange av dem vil ikke åpne før etter regntiden – i april engang.

Først nå innser vi at vi muligens har et problem.

Les også:

Ubåtdramaet ved Fedje

Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?

«Lost City»

Savannah Way er kanskje Australias mest eventyrlige veistrekning, der den strekker seg mer enn 370 mil gjennom tre stater.

Den begynner i Cairns, tråkler seg vestover gjennom ødemarken mot Normanton og Burketown. Krysser den enorme villmarken som representerer grensen mellom Queensland og Northern Territory, passerer underlige Borroloola før den mange mil senere krysser Stuart Highway. Og da er vi knapt halvveis.

Deretter følger mil etter mil med ødemark, over til Western Australia og Gibb River Road, før den ender i Broome. Det finnes et par alternative ruter, men én ting er sikkert; Få strekninger, om noen, er mer representative for Australia enn Savannah Way.

Her finnes byliv og strender i Cairns, ekte ødemarksfølelse i Savannah Gulf-området – som visstnok huser verdens største krokodiller – hardføre cowboyer finner du mange steder, underlige grotter i Western Australia og ikke minst de merkelige «Lost City»-landskapene i Queensland, labyrinter av store og små steinstøtter, huler og små grotter, som ble dannet for 1500 millioner år siden.

Jeg har faktisk kjørt hele denne strekningen et par ganger tidligere. Aldri på én gang, for 370 mil tar tid – særlig hvis du ønsker å se hva som er rundt deg. Men forskjellen fra de tidligere kjøreturene til nå, er tiden på året – nå er regntiden på vei, og det skaper litt trøbbel.

Burketown

Flere steder blir vi nødt til å ta oss over meterdypt vann der elvene har vokst. Veien blir til tider så leirete at vi knapt kommer oss fram. Og selvsagt, enkelte steder kommer vi oss ikke fram i det hele tatt og må snu.

Noen ganger er vi like ved å bli sperret inne i områder fordi alle veier ut blir oversvømt. Men heldigvis har vi en bil som tåler både høy vannstand og dårlige veier.

Men om den våte årstiden fascinerer, er også områdene vi passerer spekket med historier. Særlig gjelder dette Burketown, som går for å være en av Australias mest isolerte og farligste byer.

– Krokodiller, slanger, sjøveps (box jelleyfish), hai, ekstrem varme, enorm ødemark og to timers flytur fra basen til Flying Doctors er bare en liten start, oppsummerer Burketown-innbygger Frank Thomas. Han forteller videre:

– Om vinteren er det deilig her, selv om vi rett som det er opplever enorme bushbranner. Om sommeren derimot, er det ikke uvanlig at gradestokken øker til 48 grader i skyggen og området kravler av mygg og bitende sandfluer. En og annen syklon stikker også innom. Dessuten regner det stort sett hele tiden i lange perioder. Eneste kontakt med omverdenen er via fly – hvis været tillater det.

Han forteller at regntiden gjør at biler må parkeres, for vannet stiger såpass at det eneste tørre land Burketown har, er den lille flekken rundt byens pub. Dermed blir det ofte trangt der, og vanligvis går de tomme for øl minst én gang i løpet av regntiden.

Et annet fenomen er områdets kryp. Slanger og krokodiller vil jo også ha litt tørt land under buken i ny og ne. Derfor dukker de opp rundt innbyggernes hus både titt og ofte under regntiden.

– Verre var det likevel på midten av 1800-tallet, innrømmer Frank. Da levde det 138 mennesker her, men et skip fra Java i Indonesia brakte med seg tyfoidfeber. Sykdommen holdt på å ende Burketowns historie. Nærmere 50 personer døde, og de gjenlevende ble fraktet ut til Sweers Island hvor de ble holdt i karantene i 18 måneder.

– Men vi eksisterer fortsatt, forteller Frank stolt, og innrømmer at et tøft miljø skaper tøffe mennesker.

Det merker jeg flere steder, særlig på en pub vi ankommer i ødemarka i Northern Territory mange dager senere.

Denne artikkelen ble først publisert på Vimenn.no. Les også:

Spøkelsesflyet

Blodsporet gjennom Sibir

Ville holde Norge nøytralt

Kommentarer til denne saken