Gå til sidens hovedinnhold

Bli med på gulljakt i Sudan

Det er oppdaget gull i et isolert hjørne av Sudan. Det er ikke uten problemer.

Kvikksølvet stanger mot 48 varmegrader idet vår firehjulsdrevne bil runder en liten bakketopp. I alle retninger regjerer sand og stein – den nubiske ørkenen. Jeg befinner meg i det nordlige Sudan. Langt, langt fra folk. Trodde jeg. Gjennom hetedisen kan jeg brått skimte mennesker i det fjerne. Her? Vi er milevis fra alt som kan minne om sivilisasjon, og de barkede ørkennomadene, som trasker gjennom Sahara med kameler de skal selge i Egypt, bruker svært sjelden denne ruta.

– Gull, smiler tolken min. Det ene ordet får alle brikkene til å falle på plass. Jeg har sett det før – altfor mange ganger. Menn som mister sans og samling i sin søken etter rikdom. De selger alt de eier og pakker sekken straks de får teften av gull. Men store drømmer har en tendens til å ende i enda større mareritt. I dag skal jeg imidlertid lære at det finnes unntak.

Dollartegn i blikket

De er spredd over et stort område i denne knusktørre og ekstremt varme ørkenen. Med metalldetektorer vandrer hvitkledde menn opp og ned små åser, saumfarer flatmarka og studerer hverrkvadratmeter av ørkengulvet. Telt er satt opp her og der. De er ikke er på dagstur.

– Jeg har bodd i området siden det ble oppdaget gull her ute for tre måneder siden, forteller Ali. Han står med begge beina plantet i et hull i ørkenen og spar for harde livet – midt i solsteika. Varmen er så ekstrem at gummien på kameraet mitt nesten blir flytende. For ikke å snakke om hjernen, som nærmest smelter under topplokket. Men jeg har i alle fall hatt på hodet og en vannflaske under hver arm. Ali og hans kollegaer har ingen av delene. I alle fall ikke i umiddelbar nærhet. Hva de derimot har nok av, er dollartegn i blikket.

Solgte alle geitene

Ali fabler om en fremtid badet i luksus. Han har betalt 3000 US$ for metalldetektoren. – Måtte selge alle geitene mine og litt til for å få råd, innrømmer han. Dermed slår han den siste spikeren i den kista jeg tror han har laget for seg selv og den stakkars familien sin. Men Ali har et ess i ermet. – Fant denne i går, smiler han, og trekker til min store overraskelse fram en klump med gull på størrelse med en pingpong ball. – Veier vel en kvart kilo, slår kameraten Mohammed fast, før han trekker opp sin gevinst. En litt mindre pokal, men likevel en solid klump med verdens gjeveste metall.

Etter hvert forstår jeg at disse mennene faktisk befinner seg i mer enn bare et hull i ørkenen. De står midt oppe i et skattekammer, fylt av gull og potensiell rikdom. Men et fremtidig liv i luksus er kun forbeholdt de som orker å være borte fra familiene sine i uker i strekk, og som makter å arbeide hardt under disse ekstreme forholdene. Men dette er Sudan, ett av verdens fattigste land, der folk mer enn gjerne ofrer det ene beinet for å oppnå et bedre liv. Derfor kryr det av lykkesøkere i dette isolerte området. Og ifølge Ali vil det strømme til mange, mange flere etter hvert som ryktet om gull har spredd seg.

Kameratskap

Oppdagelsen av gull i dette området er helt fersk, og etter å ha snakket med flere karer, forstår jeg at her finnes det virkelig store mengder Likevel er det et godt kameratskap mellom lykkejegerne. Andre steder på kloden hvor jeg har møtt gullgravere, har situasjonen vært en ganske annen: Kamp om skjerp og gruver, drap og vold. Men ikke her. Brått kommer en bil full lastet av karer med slanke metalldetektorer. De stopper ved siden av Ali og forteller at en av gutta har oppdaget en rik forekomst noen kilometer unna. – Kom igjen, så drar vi!

Men Ali tror han har funnet sitt bonanza akkurat her, så han velger å bli.Han forklarer at hvis noen oppdager gull, blir det formidlet videre til alle andre slik at de også kan komme og lete. Grunnen er enkel: – Alene må jeg bruke et par dager på å saumfare et område på størrelse med en fotballbane. Men hvis vi er flere, bruker vi bare noen timer. Dermed vet jeg i løpet av kort tid om det er noen vits for meg å fortsette å lete her eller om jeg skal bytte område. – Dessuten er det gull nok til alle, Inshalla (hvis Allah vil), hevder Ali.

Kjøpt på svartebørsen

Jeg rusler rundt i ørkenens hete og svelger støv sammen med de ivrige mennene. Som regel jobber de sammen to og to. En med spade og en med metalldetektor. De begynner tidlig om morgenen og holder det gående til solnedgang. Stopper kun opp to ganger i løpet av dagen, for å be og drikke en kopp te. Bilene de har med seg, noen slitne pickuper, har de gått sammen om å leie. Ofte er det sju-åtte menn på en bil. Ingen av dem kjente hverandre fra før. De møtte hverandre her på feltet. Og finner de gull, er det ikke snakk om å dele, med unntak av dem som jobber sammen to og to. Likevel er det ingen gnisninger. Karene smiler fra øre til øre gjennom sine støvete ansikter.

Men det er selvsagt skjær i sjøen – eller ørkenen. Det største problemet er metalldetektoren. En slik får man ikke kjøpt lovlig i Sudan. Du kan kjøpe den på svartebørsen, men da koster den deretter. – Min detektor koster kun 400$ (ca. 2440 kroner) i Dubai, men de som smugler dem over grensen, forlanger hele 3000$ (ca. 18 300 kroner), forteller Ali. – Men uten den er det håpløst å finne gull, sukker han.

Politimann drept

Problem nummer to er loven. Det er faktisk både lovlig og ulovlig å lete etter gull i ørkenen med en slik detektor. Ali forklarer at for noen måneder siden var det strengt forbudt i det hele tatt å eie en metalldetektor i Sudan.

– Men så kom det til en liten konflikt ikke så langt herfra, sier han. Han kan fortelle om en gjeng overivrige politifolk, og de finnes det mange av i Sudan, som oppdaget noen gullgravere med metalldetektorer. – De ville beslaglegge metalldetektorene. Men når en fattige bonde har betalt 3000$ for noe, gir han det ikke fra seg uten kamp. En av politimennene ble drept og to av gullgraverne ble skutt. Dermed havnet saken i nyhetene. Dette fikk de lokale myndighetene til å våkne. De så verdien av å ha en drøss gullgravere i bakgården sin. Disse karene trenger mat, diesel og utstyr og drar på de lokale markedene for å handle inn. – Små samfunn i utkanten av ørkenen tjener gode penger på at vi hamstrer mat og utstyr. Dette forsto lokale politikere så godt at selv om det er forbudt ved lov å lete etter gull med metalldetektor i landet Sudan, er det likevel lov over hele den nubiske ørkenen. Og sikkert i resten av landet også, avslutter Ali.

Og kaster seg over spaden igjen.

www.johnnyhaglund.com

Vi Menn.no

Kommentarer til denne saken