(SIDE2): Denne uken har den norske storfilmen «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» endelig premiere.

Tok over rollen

Odd-Magnus Williamson har overtatt rollen som Langemann etter Håvard Bakke. Det har han gjort med en stor porsjon ærefrykt.

- Det var både skummelt og gøy å spille Langemann, som er så bra gjort av Håvard Bakke i mange år. Det er spesielt å gå inn og ta en annens karakter. Men det var gøy å få lage sin egen variant, en litt annerledes Langemann, sier han.

Pia Tjelta spiller Langemanns drømmedame, Rosa.

- Rosa er Langemans kryptonitt. Den eneste som tør å konfrontere ham, korrigere ham. Det er kult med en sånn «love story». Det er ikke den klassiske sjørøveren og den yndige kongsdatteren. Rosa er tøffere enn Langemann, sier Williamson.

- Frarøvet store deler av barndommen?

Tjelta skulle ønske at vi kunne blitt enda bedre kjent med det tøffe paret.

- Jeg vil at de skal bli actionhelter i en ny film. En spin off med Rosa og Langemann, ler hun.

Selv hadde hun ikke noe nært forhold til Sabeltann-universet før hun fikk rollen.

- Jeg hadde bare et forhold som mor, som har sett utallige filmer og forestillingen i Kristiansand og vaska ut en god del Sunniva-kjoler. Men jeg har aldri tatt et dypdykk i karakteruniverset, sier hun.

Williamson visste enda mindre om kongen på havet.

- Jeg var voksen da Sabeltann oppsto - jeg tror i hvert fall at jeg var for stor for det, eller kanskje mutter’n og fatter’n aldri sa noe om det, fordi de syntes det var for dyrt å reise ned til Kristiansand? Kanskje jeg er frarøvet store deler av barndommen? utbryter han.

Likte G.I. Joe og Colargol

Da Williamson vokste opp, var det amerikanske superhelter som var tøffest.

- Jeg likte G.I. Joe. Og He-Man. Men ikke Star Wars, sier han.

- Jeg husker at jeg så på bjørnen Colargol, smiler Tjelta.

- Ååå, for et kjedelig svar! mener Williamson.

Knurrer

Kyrre Haugen Sydness har rollen som selveste Kaptein Sabeltann. Han vokste opp uten TV, så han hadde ikke et nært forhold til verken G.I. Joe eller Colargol.

- Men jeg hadde det mye gøy i skogen. Der innbilte jeg meg det ene og det andre, fra cowboy og indianer til superhelter. Jeg likte også sjørøvere fra Playmobil, men jeg fikk aldri den store sjørøverskuta, sier han.

For flere generasjoner av barn, er det Kaptein Sabeltann som er den store helten. Det er derfor viktig å spille rollen slik at barna godkjenner ham. Spesielt stemmen til Sabeltann er viktig.

- Jeg prøvde å finne den indre motoren. Kaptein Sabeltanns motor er å finne gull - han er konstant sulten, han skal alltid ha mer, får aldri nok. Siden han alltid er sulten, kom jeg fram til et knurr. Ut fra det, kom stemmen, sier han.

Vil ikke avsløre hemmeligheten

Han bruker flere stemmeteknikker for å unngå å bli sliten i stemmen etter lange dager med knurring. Foreløpig har han ikke mistet stemmen underveis.

- Det har aldri skjedd, bank i bordet, smiler han.

Vi spør om han har gjort seg noen tanker om hvem Sabeltann egentlig er?

- Ja. Punktum, svarer han og smiler lurt.

- Jeg har en klar bakgrunnsfabel som sier hvem han er. Blant annet hvorfor han sminker seg. Men hvis jeg forteller det til alle, vil mystikken forsvinne, sier han.

Vil treffe voksne også

Regissørene John Andreas Andersen og Lisa Marie Gamlem forteller at det ikke bare er Sabeltann som har en bakgrunnsfabel.

- Det er viktig at vi tar karakterene 100 prosent på alvor, vi kan ikke bare se overflatisk på dem, sier Gamlem.

De har nemlig ikke bare villet lage en film for barn. De ønsker at også foreldrene skal kose seg i salen.

- Det krever en ekstra tanke for å få det til. Vi har en manusforfatter som kan dette med å splitte, sånn at noen vitser går til de voksne og noen til barna, sier hun.

Filmen er spilt inn i England, Marokko og Thailand. Da de var i utlandet, skjønte de at det er annerledes å jobbe med film utenfor Norge.

- En enkel scene hvor noen løper ut av jungelen og ned stranden, ville i Norge krevd en stab på ti personer. Da jeg så lista over hvem som skulle ha lunsj i Thailand, var det 120 personer, sier Andersen.

Oppfordrer 4-åringene til å komme

Selv om filmen har fått aldersgrense sju år, har Williamson til slutt en melding til alle foreldre.

- Dette er en film som har fått en streng aldersgrense. Men jeg tror 3-4-åringer også tåler å se den. Vi har hatt prøvevisninger, og da var det fullt av kidz i salen, og ingen gikk. Så jeg tror mindre barn også kan komme og se filmen, sier han.