(SIDE2): At store artister som The Beatles, The Doors og Bruce Springsteen alle har laget flere klassiske skiver, er det vel få som kan argumentere imot.
Men det betyr selvsagt heller ikke at disse gigantene er ufeilbarlige og hevet over kritikk fra musikkelskere verden over.
Side2 har lett og lyttet i arkivene til mange av de største navnene noensinne, og kommet frem til at følgende fem legendene fortjener (metaforisk, selvsagt) å rulles i tjære og fjær av musikkpolitiet for disse blemmene.
Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!
Les videre for vår liste!
The Beatles – «What Goes On» (Fra «Rubber Soul»)
«Rubber Soul» er skiva som virkelig plasserte The Beatles på kartet som seriøse og tidløse låtskrivere. Av klassikere fra denne kan vi blant annet nevne «Norwegian Wood», «Nowhere Man» og «Drive My Car». Men stakkars Ringos drøye to minutter i solen på denne klisjépregede countrylåta er omtrent like passende som en kleptoman i en pianoforretning.
Bruce Springsteen - «Born In The USA» (Fra «Born In The USA»)
Tittelsporet fra sjefens klart mest suksessrike album er en låt alle kjenner. Problemet er bare at mange, undertegnede inkludert, har lenge gått rundt og trodd denne sangen er representativ for albumet. Det er den altså ikke. Låter som «Dancing In The Dark», «My Hometown» og ikke minst «I’m On Fire» går alle det velkjente tittelsporet en høy gang. At Side2s redaktør Gaute Tyssebotn (som er Springsteen-fanatiker) er enig i mitt valg, gjør beslutningen om å inkludere denne folkekjære låta enda litt enklere.
The Doors - «The End» (Fra «The Doors»)
Jim Morrison og The Doors skapte ofte genial, unik og poetisk rock. Og på deres legendariske debutskive er det eksempler på dette i fleng. «Break On Through», «Light My Fire» og popperlen «I Looked At You» er alle fantastiske låter. Men på avslutningseposet «The End» går det hele galt for gutta. Teksten er en eneste stor freudiansk klisjé, og musikalsk er dette tolv (!) minutter lange verket alt for langtekkelig og pompøst til at det funker. Med mindre du er på syre da, slik store deler av verden var i 1967...
ABBA - «Fernando» (Fra «Arrival»)
Få, om ingen, har skrevet flere perfekte kommersielle pophits enn de svenske smartingene i ABBA. Og bandets fjerde LP «Arrival» er den som inneholder de aller, aller beste. Geniale låter som «Dancing Queen», «Knowing Me, Knowing You» og «Money, Money, Money» er alle på plass. Så hvorfor inkludere den grusomme chartertur-til-Alcudia-aktige «Fernando» her? ABBAs komposisjoner og arrangementer kunne ofte grense til det klisjépregede og kitchy, men denne forferdelige trudelutten burde aldri fått se dagens lys. Ja, vi vet det var en hit. Men det var Los Del Rios kvalmefremkallende «Macarena» også. Say no more...
The Clash - «Train In Vain» (Fra «London Calling»)
Undertegnede har aldri vært nevneverdig begeistret for The Clash, men «London Calling» blir jo alltid ut til å dukke opp i kåringer over tidenes beste album. «Train In Vain» er derimot en god grunn til å styre unna denne såkalte klassikeren av en skive. At et band som er kapable til å trøkke ut en såpass radiovennlig og sidrumpa låt på sin klart beste LP blir sammenlignet med Sex Pistols og andre punkband er for meg uforståelig. Annie Lennox og Dwight Yoakam (amerikansk countryhelt) har begge gitt ut coverversjoner av denne låta i etterkant. Dette burde være bevis nok på at denne låta suger hardt.
Les: De 100 skivene du bør eie
Les også: Musikkhistoriens beste comeback
Som en liten bonus, har vi selvfølgelig også valgt å snu på flisa:
Her er tre gode låter som hever ellers middelmådige LPer!
Radiohead – «Creep» (Fra «Pablo Honey»)
Thom Yorke og resten av Radiohead er i dag viden anerkjent som et av verdens viktigste og beste band. Men uten den tidsriktig angstfylte «Creep», kunne eventyret vært over allerede med den vaklende og ufokuserte debuten «Pablo Honey». Bandet selv virker ikke akkurat overbegeistret for denne sangen i dag, men den trekkes frem fra glemselen i ny og ne når Radiohead står på scenen og vil glede de aller eldste i publikum.
Oasis - «D’You Know What I Mean?» (Fra «Be Here Now»)
Med den kokainoppblåste og alt for langtekkelige kalkunen «Be Here Now» holdt Oasis på å ødelegge sin udiskutable status som Englands og (i 1996) verdens største og viktigste rockeband. Men i forkant av skiva slapp de kløktig nok monstersingelen «D’You Know What I Mean?». En singel fra Oasis var på den tiden like stort som et album fra noen som helst andre, og helt til LPen ble sluppet noen uker senere, var det få som hadde trodd det skulle gå som det gå. Håkon Moslet (den gang i Dagbladet) var blant hylekoret som utropte Oasis til rockens udiskutable konger. Disse ropene stilnet derimot fort hen da «Be Here Now» kom ut i august 1997, og det med god grunn.
The Smashing Pumpkins - «Stand Inside Your Love» (Fra «Machina/The Machines Of God»)
Billy Corgans despotaktige styring av The Smashing Pumpkins var aldri sterkere enn på denne flopp-LPen fra 2000. Med tanke på hvor bra mye av bandets utgivelser på 90-tallet var, er det nok greit å konkludere med at Corgan, uansett hvor talentfull han måtte være, lot egoet overstyre evnene her. Men singelen «Stand Inside Your Love» er klassisk Smashing Pumpkins, med akkurat passe grandios produksjon og en vanvittig sterk melodi.