Jeg er blant de privilegerte her i verden som vokste opp med Garbarek/Stenson-kvartetten og som dermed har fantastiske minner om hva møter mellom toppmusikere fra Norge og Sverige kan føre til. Unionen videreførte dette og i Bodø sørga Nils Landgren og Anders Jormin fra broderfolket og Jan Gunnar Hoff og Audun Kleive fra kjempers fødeland til nok et flott kapittel i denne flotte tradisjonen.

Sveriges verdensklasse-trombonist Nils Landgren har reist verden rundt de seineste tiåra, inkludert Nordreisa, men han har aldri vært i Bodø før. Det skulle vise seg å være på høy tid. Med sitt varemerke, den røde trombonen, som i sin tid var sterkt inspirert av Miles Davis´ sitt fargevalg på trompeten, viste han oss nok en gang hvilken eminent og uttrykksfull instrumentalist han er, inkludert hans smakfulle effektbruk. Hans store og varme tone er full av særpreg, noe hans stemme også er - noe vi blant annet fikk høre i James Taylor-klassikeren "Don´t Let Me Lonely Tonight".

Repertoaret var stort sett ei blanding av Landgren- og Hoff-låter. Bodøs store tangentsønn - det er så mange av dem på så mange felt nå - er en fargelegger av rang på sine allehånde tangentinstrumenter. Som en kreativ type mad professor var han innom mangt og mye, av og til litt for mye, på kort tid, men du verden for en lyriker Hoff har utvikla seg til å bli. Denne kvelden var det spesielt i de rolige og ettertenksomme partiene han virkelig briljerte og fikk vist hvem og hvor han er - vakkert.

Konserten åpna med noe av det vakreste og mest særegne jeg vet av musikk fra vår del av verden: buespillet til Anders Jormin. Du verden for en flukt, personlighet og inderlighet det alltid er å oppleve disse sekundene. Hans tilstedeværelse i dette flotte, melodiske rommet passa perfekt. Ikke en overflødig tone - alltid der han skal være for å løfte musikken.

Og så er det Audun Kleive. I mine ører har han vært en verdensklasse-trommeslager i mange år, men karriera hans har likevel gått i bølger. Nå er han der han skal være igjen til tross for en del fysiske problemer - han reiser seg opp fra trommekrakken for å strekke ryggen så raskt anledninga byr seg. Sensitiviteten, lytteegenskapene, vispesoloen, intensiteten - bare hi hat-bruken er nok til å fortelle oss at det er Kleive som er på besøk - hele pakka gjør Kleive til et stort pluss for alle settinger han er en del av - også denne.

Nils Landgren med Jan Gunnar Hoff Trio hadde på kort øvingstid kokt sammen noe som smakte veldig godt.

Jeg blei intet mindre enn svært begeistra da debutplata til den meget allsidige og livsbejaende bassisten og komponisten Ellen Brekken så dagens lys her under pandemien. Den viste vei og antyda lys i enden av tunEllen. A Tonic For The Troops er det originale navnet på bandet som stilte ulastelig antrukket i banduniform - noe annet skulle forresten tatt seg ut.

Ellen Brekken skriver flotte låter som inviterer alle fire involverte til å grave djupt for å bekle de på et fint vis. Musikken er uten stans behagelig i et moderne hardtswingende landskap, men behagelig med substans. Alle slags tempi blir avlagt besøk og kvartetten virker som å trives like godt hvor enn mor ber dem stå til tjeneste. Som om ikke det er nok så viser Brekken også at i et slikt helakustisk univers er hun hjemme på alle vis. Tynset ruler!

Berklee-utdanna Magnus Bakken fra Lillehammer kan sin Michael Berecker, men viser meg for hvert nytt møte at det er stadig mer Magnus Bakken i de lange, flotte og personlige linjene. Når det kobles med en stadig mer unik tone så er det prov på at Bakken er på vei til å bli en av våre viktige tenorsaksofonister.

Espen Berg, opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim, er et fyrverkeri av en pianist. Det overrasker meg ikke lenger - det bare imponerer i stadig større grad. For en oversikt, for et uttrykk. For Espen Berg finnes det få, om noen begrensninger. Vi snakker verdensklasse.

For første gang fikk jeg også oppleve trommeslager Magnus Sefaniassen Eide. Født og oppvokst på jazzmetropolen Åndalsnes, men bosatt i Oslo, har han i en rekke settinger vist oss sitt store talent. For meg altså på plate til nå, men du verden som han imponerte også live. Han er en teknisk langt framskreden, usedvanlig lyttende og særs melodisk trommeslager som både i kollektivet og i soliene sine løfta musikken fremover.. Som Bakken er han født 4.11.91 - begge skal vi ha mye glede av i tiåra som kommer.

Det et tydelig at musikerne er spillesugne etter langt tids landligge. Begge konsertene varte i godt og vel 90 minutter, men jeg så flere av dem til frokost i dag så nå er de forhåpentligvis på god vei til neste spillejobb. Verden smiler litt igjen.