Det har blitt en tradisjon å tilbringe ei lita uke i København på denne tida av året sammen med usedvanlig gode venner. Om det er tilfeldig at det er jazzfestival i den flotte byen samtidig? Neppe!!

Likevel er det slik at Copenhagen Jazz Festival er en totalt annerledes opplevelse for oss som er vant til norske festivaler. For det første så snakker vi om en schwær millionby der festivalen er spredd over hele byen og når de vel to ukene byr på cirka 1300 konserter - de fleste gratis - så sier det seg sjøl at det er umulig og definitivt ikke sunt å prøve å få med seg det meste. Årets festival blei som vanlig blanding av en ferietur med flere innlagte konsertstopp der stressfaktoren var skrudd ned mot null.

Første stopp var et møte med den originale og spennende tenorsaksofonisten og komponisten Christina Dahl. Hun fremførte en suite sammen med trommeslageren Peter Bruun og pianisten og elektronikeren Simon Toldam. Musikken var av det løse, søkende og åpne slaget, men med en tydelig indre struktur og der de tre førte interessante samtaler som jeg ikke hele tiden fikk tak i. Suiten hang så vidt jeg forstod sammen med ei bok og ei utstilling og jeg hadde sikkert fått mer utbytte av musikken hvis de to andre elementene hadde vært på plass også. Musikken befant seg et sted der jazz møtte samtidsmusikk og de svært så lyttende og uttrykksfulle medmusikantene Bruun og Toldam, to av Danmarks aller mest spennende modernister, var så avgjort med å gi det hele et solid særpreg.

Dagen etter gikk turen ut av sentrum for å hilse på musikken til vår egen trompeter og tangentør Gunnar Halle som var tilbake på gamle trakter. Halle studerte, bodde og jobba i Danmark i mange år og sammen med en annen utvandra nordmann, trommeslageren Knut Finsrud, elbassisten Putte Johander fra Sverige og danske Stephan Sieben på gitar, ga Halle oss et fint eksempel på sitt originale musikalske univers.

Halle snakka dansk helt til han skjønte at de fleste i salen var norske - han beherska begge målføre like godt - og med sin Palle Mikkelborg-inspirerte tone og uttrykk tok han og de oss inn i et funky og stemningsfullt landskap som hadde ligget på vent i tre år på grunn av pandemien. Halle er og blir og en spennende og original låtskriver og retningsgiver og, sjøl om musikken hadde ligget på kjøl noen år, så virka den frisk og klar for nye utflukter.

Kveldsøkta blei tilbragt i bakgården til ei nedlagt kirke midt i sentrum - ei kirke gjort om til restaurant for sikkerhets skyld. Vi fikk vår utmerkede vietnamesiske mat servert fra en restaurant på andre sida av gata - slikt bryr man seg ikke nevneverdig om i Køben. Som tonefølge fikk vi anretta en ganske typisk, og veldig bra, dansk kvintett. Vokalisten Helle Henning og saksofonisten Christina von Bülow hadde samla noen av Danmarks beste musikanter til den prisen, den syklende bassist Daniel Franck, Jonas Johansen på trommer og Steen Rasmussen på tangenter.

Med et repertoar med blant annet Paul Simon-, Sting- og Ray Charles-låter gjort på et løst og ledig jazzvis, passa det utmerket på den varme og deilige Køben-kvelden. Fem framifrå musikanter som åpenbart hygga seg sørga for at det gjorde publikum til de grader også.

Et fast stoppested under festivalen er Jazzcup - jazzfolkets faste holdeplass for platekjøp, et glass og/eller livemusikk. Denne gangen fikk vi med oss et set med den tenorsaksofonspillende legenden Jesper Thilo. Den 80 år unge Thilo er ikke like rask til beins lenger, men fingrene, hodet og saksofonspillet var bortimot like virilt som i gamle dager. Thilo kan bebop-språket utenat, og sammen med den langt framskredne pianisten Olivier Antunes, sørga han for ei hardtswingende hyggestund.

Årets festivalopphold blei redusert med én dag på grunn en mer enn antyda pilotstreik i SAS, men avslutninga kunne nesten ikke blitt bedre. Den meget dyktige og uttrykksfulle tenorsaksofonisten Claus Waidtløw, sammen med den nye bassgiganten Thomas Fonnesbæk og trommeslageren Janus Templeton, ville gjerne hylle ikonet Sonny Rollins og med denne akkordfrie trioen, et format som også Rollins gjorde legendariske innspillinger med, gjorde de det på best mulig og mest inderlige vis.

Vi blei servert musikk av andre storheter som Sam Rivers og Joe Henderson også, men det er Rollins-klassikere som "St.Thomas", "Sonnymoon for Two" og "Oleo" som vil bli huska lengst. Fonnesbæk, som virkelig har tatt over stafettpinnen etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, imponerte nok en gang med sin formidable teknikk og ikke minst sin musikalske ærlighet. Når så det hele blei avslutta med den nydelige danske vuggevisa "Solen er så rød mor", så var det en perfekt avslutning på Copenhagen Jazz Festival for meg denne gangen. De andre cirka 1295 konsertene

Og før avreise måtte sjølsagt det tradisjonelle leverposteismørbrødet inntas på Café Sorgenfri i gode venners lag - noe annet skulle tatt seg ut. København har kommet for å bli - det er jeg faktisk ganske sikker på. Vi sees om rundt 50 uker!