Bare det å gå inn i et fullsatt lokale en "vanlig" onsdagskveld med et forventningsfullt publikum, er nesten grunn god nok til å kjenne på lykkefølelsen. Folk trenger musikken og musikken trenger folk - uansett om prisene går i taket både når det gjelder strøm og mat. Eller kanskje akkurat derfor?

Og når så vokalistene Sigrid Brennhaug fra litt lenger ned i gata for Bodø, Hemnesberget nærmere bestemt, og England Brooks fra sjølvaste Los Angeles, men bosatt i Bodø i nesten 20 år - I will live and die here - ga oss en musikalsk og empatisk lykkepille på tvers av det meste, så var det akkurat den åpninga festivalen kunne ønske seg.

Fra Michel Legrands udødelige "Watch What Happens" via duetter med blant annet "That´s What Friends Are For" og gospelinspirerte saker til "allsang" på "I Wanna Know What Love Is" og Brooks´ egen "Why Don´t You Write Your Own Songs" - eller noe i den dur eller moll - fikk vi møte energibomba Brennhaug - du verden for et trøkk - og den mer nedpå Brooks - for en ekthet med hennes sjarmerende lesping. De møtte og utfylte hverandre på et veldig flott vis. Den ene dro den andre opp og den andre dro den ene ned - flott kjemi.

Når så de to hadde med seg et flott reisefølge i allestedsnærværende og alltid-swingende Roger Johansen på trommer - han har så mye Glimt i auet at han ikke trenger refleks, i følge Brennhaug, Finn Robert Olsen på gitar, Christo Stangness på bass og Tor-Petter Aanes på piano, som også sang sin egen "Soothing Song" tilegna en god venn, så blei dette en time av det gode varme slaget i en rekke grenseland.

For å fullføre setninga påbegynt i tittelen: Was had by all!