Om det har vært med hans strålende trio, i samspill med Trondheim Jazzorkester, Marius Neset eller sambyingen Silje Nergaard, så har Espen Berg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim i cirka halvparten av sitt liv, i stadig større grad vokst frem som ei unik stemme. Han har aldri gjort det det enkelt verken for seg sjøl eller sine medmusikanter. Utfordringene har stått i kø, men med de skarpe ørene Berg har håndplukka sine medmusikanter har det alltid ført til framifrå resultat. Urpremiera på hans nye verk var så til de grader en ny bekreftelse på alt dette.

Med ei "annerledes" besetning kan man trygt si, bestående av Per Oddvar Johansen på trommer - hvilken musikalsk og lyttende trommespiller - og Hayden Powell på trompet med nydelige bidrag samt en stryketrio med Harpreet Bansal på fiolin, Joakim Munkner på cello og Ellie Mäkelä på bratsj, ga Berg oss et verk - dette var virkelig et verk - som hadde sterke og flotte melodiske, rytmiske og stemningsmessige elementer i seg som ingen andre enn Berg kunne ha unnfanga.

Intrikat og virtuost, javel, men med så mye inderlighet, ekthet og evne og vilje til å fylle verket med liv at man blei sittende ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av den minste detalj. Her var det unispassasjer, blant annet med piano bratsj av typen bortimot umenneskelig, men som kom i mål på flotte vis og den ene soloen til Mäkelä var et av konsertens høydepunkt. For et megatalent hun er!

Berg innrømmet at han var andpusten før avslutninga på denne musikalske og garantert også konsentrasjonsmessige og mentale styrkeprøven. Det er fullt forståelig, men han har uansett all grunn til å puste letta ut nå. "Water Fabric" ønskes et langt og lykkelig liv - det er et verk som har alt i seg til å vokse ytterligere med flere runder på scener, klubber og festivaler i inn- og utland. Dette verket fortjener nemlig mange å få oppleve.

Fredagen på Jazzfest blei innleda med en særs hyggelig og upretensiøs ettermiddagstime i selskap med Paris-bosatte Petter Wettre og hans tenorsaksofon, hjemvendte etter rundt 20 år i USA Lage Lund på gitar, svensk/danske, med svigerfamilie i Trondheim, Daniel Franck på bass og danske Jakob Høyer på trommer.

Vi snakker stjernelag fra en type mellomgenerasjon som kun var ute etter å gi oss, og seg sjøl, ei fin stund med base i jazzens standardskatt. Låter som "Everything I Love", "I Remember You" og "Some Other Time" ligger liksom i de fires DNA og sjøl om dette materialet er spilt noen tusen ganger, så makta de å gi det til dels nytt og hele tida personlig liv. Og Petter Wettre likner stadig mer på Sonny Rollins!

Kvelden blei avrunda med et møte med det svenske bandet Klabbes Bank. Det er et band som har eksistert siden 2003, men som jeg kun har hørt på plate tidligere. Under musikalsk og ideologisk ledelse av tangentøren, der synther og annen elektronikk spiller ei viktig rolle, Klas-Henrik Hörngren, tok den elektro/akustiske sekstetten oss med på en musikalsk ekskursjon med ei klar retning.

Klabbes Bank byr på et helt eget lydbilde - ofte stor og massivt med en rekke instrumentkombinasjoner: to sakser, to fløyter, klarinetter, gitar, trommer, 6-strengers elbass og masse elektronikk. Det er åpenbart et band som har spilt mye sammen og som vil den samme veien. De skaper fine, nedpå stemninger og samtidig byr de på mild støy med antydning av luftvernsirene.

Solistisk blei det hele ganske ujevnt, men Thomas Backmans altsolo mot slutten var det veldig trøkk og personlighet i - et klart høydepunkt.

Totalinntrykket blei likevel at landskapene blei ganske flate og stillestående - det skjedde for lite for mitt mottaksapparat. Uansett et hyggelig møte med Klabbes Bank som jeg mer enn gjerne gir nye sjanser.