Det har seg slik at jeg har hatt privilegiet å få kunne følge karrierene til begge Ebersene mer eller mindre fra starten. Det har vært en sann svir å være tett på de to som uten stans har utvikla uttrykkene sine og som de seineste åra også i stor grad har gjort det sammen. Generasjonskløft? Glem det!

Det var også enn sann svir å kunne innta et bortimot fullsatt, munnbindfritt Victoria sammen med gode venner for å kunne slå fast at vi nærmer oss normale tilstander. Bedre måte å "feire" det på enn sammen med Eberson er vanskelig å se/høre for seg.

Via de to platene fra 2018 og i fjor, har både bandet og musikken tatt nye steg. Siden "Between Two Worlds" i fjor høst har perkusjonist Rune Arnesen blitt erstatta av tangentør Morten Qvenild. Det kan nok sikkert høres ut som en luksus-situasjon uansett, men det fører til at bandet og musikken oppleves litt annerledes - mindre rytmisk, men med flere farger, hvis det gir mening.

Etter en intro etablert av Marte Eberson og Qvenild, kom signatursounden fremfor noen nesten i moderne norsk musikk - gitarlyden til Jon Eberson. Du verden som den har prega meg og mange med meg i tiårsvis og du verden så godt det gjorde å gjenoppleve den. Gi den mannen en stav blei det sagt om Oddvar Brå i sin tid - jeg sier gi den mannen en gitar og Ebers skaper fortsatt gull.

Med et strålende reisefølge i Jo Berger Myhre på elbass - en herlig ukonvensjonell solo og gjerne med bue -, lydmagikeren Morten Qvenild - ofte med ei frittgående venstrehånd - på allehånde tangenter og den mer enn lovende trommeslageren Axel Skalstad, har nå Ebersene skapt et univers som er både rocka, løst, nedpå og åpent og som snakker både til jazz- og rockefolk med åpne sanser.

Tøft - drittøft var det!

PS De som lurer på hvor Hedvig Mollestad har funnet mye av sin riffinspirasjon fra, kan slutte å lure. Kilden heter Jon Arild Eberson.

Eberson

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo - 18.02.22 - 172