Nå har det seg slik at jeg er så privilegert at jeg har fått høre disse tre gigantene ved en rekke anledninger og i diverse konstellasjoner. Catherine første gang sammen med Focus-kollega Jan Akkerman i en sjelden duo-opptreden i Molde og deretter i en glitrende trio med Billy Hart og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Wakenius har jeg opplevd sammen med blant andre Jon Larsen og Haakon Graf og ikke minst med ikonet Oscar Peterson og seinest sammen med sin sønn Eric og Martin Taylor i en annen gitartrio - i Bangkok! Engelske Taylor er den jeg har møtt minst live, men han har fortalt meg tydelig i hjemmehøyttalerne at også han er i en gitarist på aller øverste hylle.

We gonna have fun blei det meldt fra scenekanten før de tre omtrent hadde fått satt seg på stolene sine. Og slik blei det da også i alle de godt og vel 90 minuttene de tre underholdt både oss i salen og tydeligvis seg sjøl og hverandre på scena.

Med både musikalske og fysiske smil og alle mulige konstellasjoner fra solo, via duo til trio og i alt fra nydelige balladetolkninger av "Lover Man" - Catherine sleit med å huske låta fortalte han og legen hans konkluderte med at "there is nothing left on the right side of your brain and on the left side there is nothing right" og "Body and Soul" til ekvilibristiske fingerbrekkende ekskursjoner spesielt i Wakenius´ brasilianske utflukt med blant annet "Manha de Carnaval" og ei Egberto Gismonti-låt i miksen.

Vi fikk altså muligheten til å tilbringe fredagskvelden sammen med tre av jazzens store gitarister. Ingen av de hadde behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. For å bruke sportsterminologien: her dreide det seg om å spille hverandre gode og du verden som de gjorde det.

Konserten begynte med "Two for the Road" av Henry Mancini. Det vi blei servert hele kvelden var noe som minna om three for the road - et musikalsk smörgåsbord av de virkelig sjeldne. Det var bare rett og rimelig at de avslutta med ekstranummeret "Smile" av Charlie Chaplin.

Cosmopolite, Oslo - 10.6..22 - Ca. 100