Betegnelsen i overskriften er ikke noe jeg plukker frem hver dag. Nå er det uansett på sin plass. Jeg har vel egentlig ment det lenge, men det sitter såpass langt inne å benytte seg av geni-betegnelsen at jeg har latt den ligge til marinering noen år. Live-versjonen av Stian Carstensens storverk "Musical Sanatorium" var av typen som ikke etterlater noen form for tvil: dette var så stort, så sterkt, så virtuost og så djupt personlig at det bare er å gi seg ende over.

Jeg har vært så privilegert at jeg har fått følge Carstensens karriere mer eller mindre fra starten. Jeg/vi/man skjønte kjapt at herren fra Eidsvoll som skapte magi uansett hvilket instrument han valgte å benytte seg av, hadde noe helt eksepsjonelt, Det har han fortsatt å utvikle helt siden 90-tallet og med et opphold på noen år, der han stakk inn i psykosekroken som han kalte det sjøl, så har han tatt megasteg i retning seg sjøl hele tida.

Med sin verbale storhet og observasjonsevne der meldinga fra Øystein Sunde til Stian kan være et godt eksempel - tar du demonene fra en kunstner, så sitter du igjen med en formingslærer - og hans store komposisjoner til dette verket, krydra med hans unike instrumentbeherskelse og inderlige uttrykk det være seg på trekkspill, gitar, pedal steel eller fløyte, gjorde at de store forventningene etter å ha hørt plata blei innfridd og vel så det.

Musikken var en melodisk og rytmisk gumbo med ingredienser fra en rekke folkemusikalske dalstrøk, barokkmusikk, noe som gjerne kan minne om filmmusikk og sjølsagt mye improvisasjon. Kastratsang av organist Torbjørn Dyrud - Carstensen understreka at han var trebarnsfar - gjesteopptreden av Petter Vågan som vokalist på italiensk, et unikt superband bestående av fiolinistene Ola Kvernberg, Atle Sponberg, Bjarne Magnus Jensen, Aine Suzuki på bratsj, cellisten Audun André Sandvik, bassist Finn Guttormsen, trommeslager Jarle Vespestad, gitarist Ola Erlien - hvilken indisk ragarap han gjorde sammen med Stian og Kvernberg -, cimbalominist Giani Lincan og harpist Sidsel Walstad, sørga for at dette blei ei musikalsk rundreise ulik alle andre musikalske ekskursjoner. Og folkeliggjøringa av James Bond - den må bare oppleves!

Her fikk vi oppleve alt fra fugemassesuggesjon, via en hyggelig tyrkisk krigsmarsj til drenering av vannhode og en duett/duell mellom Carstensen på banjo og Kvernberg som var av det historiske slaget. Alt og dette mere til var med på å slå fast at Stian Carstensen faktisk er et musikalsk geni. Kuriosa gjør livet verdt å leve mente han. For min del vil jeg gjerne legge til at slike musikalske opplevelser gjør det samme.

Avslutningsdagen starta i kulturbygget KUK - Dronning Sonja hadde visse problemer da hun skulle åpna huset - med et herlig møte mellom Trondheim Voices og de to svenske vokalistene Josefine Lindstrand og Lina Nyberg - som hadde skrevet "Songs Around the World" for det unike vokalensemblet. Det besto for anledninga av Siri Gjære, Siril Malmedal Hauge, Anita Kaasbøll, Ingrid Lode, Heidi Skjerve og Tone Åse. Som eneste instrumentalist hadde de invitert med seg den danske trommeslageren og perkusjonisten Michala Østergaard-Nielsen.

De ga oss en stor og inderlig opplevelse der man skifta på solistrolla og der de svenske vokalistene og komponistene gled nydelig inn i det flotte uttrykket til Trondheim Voices og der Østergaard-Nielsen var en strålende fargelegger. De tok oss med på en verdensomfattende rundtur med start i Umeå og avslutta den i Sør-Afrika.

Komponistene hadde fått innspill fra kolleger rundt om i verden om hvordan de hadde det og det brukte de til inspirasjon for å lage den unike musikken og tekstene på flere språk. Dette flotte og unike samarbeidet har alt i seg til å bli utvikla videre og ikke som de sang: My window is closed. Nei da, vinduet er åpent og vi vil ha mer av dette musikalske nordiske rådet.

Den midterste økta stod Trondheim Jazzorkester i samarbeid med den amerikanske komponisten, tenorsaksofonisten og fløytisten Anna Webber for. Webber hadde skrevet et verk på åtte satser for et TJO som nok en gang framsto i ei totalt original utgave med to tubaer, tre saksofoner/klarinett, trekkspill, synth, to trommeslagere og to bassister.

Webber hadde skrevet et fascinerende og annerledes verk som sendte meg i retning Anthony Braxton og hans tenkemåte. Webber hører hjemme i New Yorks avantgardeverden og brakte inn like mye fra samtidsmusikken som fra jazzen. Om denne kohorten hadde blitt hyra inn av Ultima-festivalen vil jeg tro de hadde passa like godt inn der som på en jazzklubb eller festival.

Spennende, annerledes og fascinerende - som veldig mye av det andre jeg fikk med meg på årets Jazzfest. Jeg gleder meg allerede til 2023!