Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5For et liv!

Om det handler om en forfatter, en kunstmaler, en musiker eller en artist uansett sjanger, så er det helt avgjørende om man tror på vedkommende. Jeg tror på Hanne Krogh - veldig.

Når du har runda den anstendige alder av 65 - jeg vet det er en anstendig alder av personlig erfaring - så har du lov til å oppsummere både det ene og det andre. Hanne Krogh, med ei fartstid på vel 50 av dem i showbusiness, har definitivt større og bedre grunn enn de fleste til å gjøre det. I løpet av knappe to timer med jubileumsforestillinga "Lykken er å la det swinge!" forteller hun oss hvilken eventyrlig karriere hun har bak seg - og veldig lite tyder på at den ikke skal vare i mange, mange år fortsatt.

Krogh inntar scena med smilet som har sjarmert generasjoner av nordmenn og som forteller oss i hvor stor grad hun trives med å være akkurat der - på scena. Det er en ekthet og livsbejaenhet over Krogh som skinner tydelig gjennom i alt hun gjør.

Dum blondine har noen tillatt seg å kalle henne. Hun avkrefter prompte at hun verken er dum - eller blondine, noe de nærmeste visstnok har visst lenge. Det siste vet jeg altså ingenting om, men det første det avkrefter hun egentlig gjennom all sin gjøren og laden i denne forestillinga.

Krogh tar oss med på ei rundreise gjennom "alt" - sjølsagt er det mye som ikke er med her - hun har gitt oss i løpet av disse 50 åra fra "Lykken er" via "Kjære Kristine", "Levende lys" og "Sonjas sang til julestjernen" til "La det swinge". Det gjør hun med en troverdighet og evne til å by på seg sjøl, som både rører og berører.

Når så Krogh omgir seg fire medsangere/dansere og et band med strålende musikanter, så har denne forestillinga det meste i seg til å bli høstens schläger på en av hovedstadens aller mest ærverdige scener, Edderkoppen.

Det meste av replikker og trinn er innøvde saker som til tider opplevdes litt stivt på premieredagen, men det er jeg sikker på går seg til etter hvert som forestillinga setter seg. Og glemmes det ei linje her eller der, så takles det med Kroghs sjarm. Sånn er det med kunstnere vi tror på. Og som hun understreka mot slutten: Dere blir aldri kvitt meg. Heldigvis, tilføyer vi gjerne.

PS Her kommer det en liten innrømmelse: Da vi på engelsklinja med estetiske fag på Molde Gymnas skulle på skoletur til Oslo for blant annet å hilse på våre "kolleger" på dramalinja på Hartvig Nissen, så var det store forventninger, blant oss gutta i alle fall, til at vi skulle møte The Hanne Krogh. Hun var ikke på skolen den dagen vi var der - skuffelsen satt lenge i. Fraværet ditt er tilgitt nå, Hanne.