En økonomi-professor på NTNU skrev her om dagen at nytten til tiltakene våre gjerne er mindre enn kosten de påfører samfunnet. Han mente at vi burde gjort slik britene og amerikanerne gjorde... Altså å ofre de syke og svake og stakkarslige for de friske. De burde isolere seg slik at samfunnet kan fortsette som normalt.

Å tro at denne strategien ville ledet til mindre smittede eldre/svake, er ganske korttenkt. Vi har sett, og ser stadig eksempler på at folk tror de er friske og dermed smitter eller hiver en gjeng med folk i karantene. Hvis friske folk ikke trenger å bry seg om viruset, og det er det signalet de får, vil de overraskende nok ikke bry seg. Dermed er det vel bare utsatte som bryr seg.

Hvorfor bygger vi ramper for folk med rullestol? Fordi vi har lært å bry oss om hverandres velvære. En slik moral verdi gjør oss til bedre folk for hverandre og samtlige deltakere i samfunnet nyter godt av det.

Det å påstå at staten går rundt og budsjetterer hvor mye hjelp hver enkelt person skal få gir et feilaktig bilde av hvordan de opererer. De må i snitt bruke så så mye per person fordi det er begrenset med ressurser. Hadde vi hatt evig ressurser så hadde vi vel brukt det som var nødvendig, og vi ville fortsatt hatt et gjennomsnitt.

Det hadde selvfølgelig vært billigere for samfunnet på kort sikt dersom alle de som koster samfunnet ekstra hadde dødd, men er det ikke en grunn til at vi ikke lenger praktiserer holmgang?

Hvis du sitter og ser på noen drukne når du kunne reddet dem, gir du næring til verdiene som er vanlige hos antisosiale folk. Jeg syntes det er uforskammet å be de eldre og svake om å gå holmgang for de friske på en slik måte.

Når du er pensjonist og pandemien truer, kjære professor, så forventer jeg at du tenker tilbake på dagens situasjon og vurderer synspunktet ditt.