Gå til sidens hovedinnhold

Skikkelig ukoselig med peis

Velskrevet og mørk nytt norsk drama med premiere i dag.

Koselig med peis
Norsk dramaserie
NRK 1 mandager 21.30

Første episode av seks sendes mandag 3. januar



(SIDE2):

Georg (Anders Baasmo Christiansen) returnerer til det lille hjemstedet for å fortelle sin mor og hennes kvinnelige samboer at han skal bli far.

Vel hjemme møter han igjen sin bror Terje (Anders Danielsen Lie), som hater verden og mener han kan tjene penger på å bæsje på andre lands flagg og legge det ut på nettet.

De to brødrene er svært ulike. Men vi skal snart forstå at det er en grunn til at Georg er Georg og Terje er blitt som han er.

Mens Georg gjerne vil at alt skal gå bra, er Terje mildt sagt litt mer dyster. Det meste kan spores tilbake til deres halvgale far Frank (Stein Winge), en mann ingen av dem har hatt noen kontakt med siden de var små, men som likevel ligger som en mørk, tung skygge over begges liv.

Frank terroriserte sin familie og spesielt sine to små gutter da de vokste opp med sine rare innfall og sin stadig mer synlige sykdom, kombinert med alkohol. Spesielt Georg ble hundset, og typisk nok er det Georg som også håper på at faren en gang skal våkne opp og erklære at han egentlig alltid har elsket ham.

I et svakt øyeblikk overtales han til å bli farens hjelpeverge og flytter inn i barndomshjemmet for å passe på faren. Det adstedkommer en rekke kjedekollisjoner i alles liv.

«Koselig med peis» er en dramaserie med sting og noe av det mer nyskapende undertegnede har sett på norsk TV på lenge. Thomas Seeberg Torjussen har skrevet en ubønnhørlig skarp familiestudie av to brødre og forholdet til deres foraktfulle far. Skuespillerprestasjonene er imponerende.

Stein Winge ruver som den halvgale far du aldri helt vet hvor du har den. Victoria Winge er sjarmerende naturlig som det nyankomne familiemedlemmet. Tone Danielsen vidunderlig hverdagslig som moren som ikke får det hele til å stemme.

Midt i det hele står Anders Baasmo Christiansen som formidler skadeskutthet på en måte som verken gjør hans rolle Georg til offer eller helt.

De tre regissørene Thomas Seeberg Torjussen, Daniel Voldheim og Anne Sewitsky binder nåtiden sammen med en knugende 70-tallsfortid. Familiehemmeligheter avdekkes mens episodene går. Det utgjør et mysterium som gjør at du vil se mer. Visuelt er det så 70-talls brunt at det holder og like blekt som vi forestiller oss livet til de enkelte.

Eneste ankepunkt er at humoren etter hvert forsvinner når fortiden kommer til syne. Sannsynligvis skal dette forebygges ved at vi tross alt øyner håp for både Georg og Terje. Men Georgs og Terjes dramatiske kurve daler og blir svakere der den burde ha blitt sterkere. Det er ganske så synd når vi får en så formidabel oppbygging i de to første episodene.

Reklame

Dette påskeegget er nesten for godt til å være sant

Kommentarer til denne saken