OSLO (Nettavisen) Kristin Clemets lyse hode dukker opp i døra på Café Christiania. Hun mønstrer raskt de få gjestene i det store lokalet og har snart kursen mot oss, hilser blidt og slår seg ned. Snart doserer hun med vidd og overbevisning om liberalkonservatisme, tankesmier og hva hun tror venter oss med Erna som statsminister i en borgerlig koalisjon. Det er en plattform Clemet selv har vært med på å bygge, både i åpne og lukkede fora. Siden 2005 har hun aktivt spunnet tråder som har bidratt til å gjøre et firepartisamarbeid mulig.

- Bygge ned motsetninger
På denne kafeen – med panoramautsikt mot Stortinget – er den 56 år gamle Civita-lederen og tidligere Høyre-statsråden på hjemmebane. Det er her den liberale tankesmien holder sine populære frokostmøter. Da er det fullt hus. Som på det siste møtet før valget da Francis Sejersted, Rune Slagstad og Kåre Willoch snakket seg varme om den første borgerlige regjeringen siden 2. verdenskrig, Lyng-regjeringen. Det er 50 år siden. Siden har det vært seks borgerlige regjeringer, mot ti med Ap i statsministerstolen. Etter valgseieren 9. september er det igjen duket for blått, og for første gang er fløypartiet Frp invitert med til forhandlingsbordet. Denne uken startet de fire sonderingene i Nydalen i Oslo.

- Når det gjelder å bygge ned personmotsetninger generelt, så tror jeg at Civita har bidratt. Vi var lenge den eneste legitime arenaen der de borgerlige partiene kunne være sammen uten at det vakte noe oppsikt, sier hun.

Det som nå kan bli virkelighet, var lenge et prosjekt med dårlige odds. La oss friske på hukommelsen:

Dårlig stemning
Valget i 2005 var Erna Solbergs første som Høyre-leder. Frp ble ledet av Carl I. Hagen, KrF av Dagfinn Høybråten og Venstre av Lars Sponheim. De rødgrønne gjorde felles front mot den sittende trepartiregjeringen – og vant. Den borgerlige blokken fikk 82 mandater, de rødgrønne 87. Frp gikk fram og ble landets nest største parti, men var fortsatt en uspiselig samarbeidspartner for Venstre og KrF – og også mange i Høyre.

Det var dårlig stemning i den borgerlige leiren. Noe måtte gjøres. Noen måtte snakke sammen.

Møtene på Vinderen
Kristin Clemet tok initiativ til de såkalte Jeppe-møtene, uformelle møter med folk fra både Høyre, Frp, KrF og Venstre. Det begynte på den gamle bydelskroa Jeppe i Slemdalsveien 70 etter det borgerlige valgnederlaget. Senere – da den ærverdige gule murgården på Vinderen brant – flyttet de til The Whisky Bar i Rådhusgata i Oslo sentrum. Denne gjengen har holdt det gående med møter i alle disse årene. Det er fortsatt Clemet som har regien og sender ut invitasjoner med e-post til noen og førti adresser når det er tid for samling.

Det har i høy grad handlet om politikk og borgerlig samling hele veien. Utgangspunktet var en vilje til å forene kreftene.

Det er ikke hemmelige møter, men det er lukkede møter

- Det er ikke hemmelige møter, men det er lukkede møter. De har medført at vi er blitt bedre kjent. Det har vært et sted der vi har kunnet snakke fritt om politikk, sier hun.

Selv røper hun ingen navn, sier bare at partilederne selv ikke er med, men noen deltakere har mediene klart å ta rede på: Tidligere Frp-ere som Lars Erik Grønntun og Tor Mikkel Wara er nevnt, Høyres kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes, andre kjente Høyre-navn som Heidi Nordby Lunde, Hans Geelmuyden, Henrik Asheim og Torbjørn Røe Isaksen, Venstres Sveinung Rotevatn og Gunstein Instefjord fra KrF og Sylvi Listhaug fra Frp.

Født i Harstad
Kristin Clemet ble født i Harstad i 1957, men vokste opp som Oslo-jente da familien flyttet tre år senere. Hun tok eksamen fra Oslo Handelsgymnasium i 1976, gjennomførte språkstudier i Frankrike og ble deretter siviløkonom fra NHH i Bergen i 1981. Hun har vært politisk engasjert i en mannsalder. Allerede i 1981, 24 år gammel, kom hun tett på Willoch-regjeringen som personlig sekretær for industriminister Jens-Halvard Bratz. To år senere var hun gruppesekretær for Høyres stortingsgruppe, og siden fulgte tunge oppgaver i tur og orden, blant annet som statsråd i Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Nå nøyer hun seg med å være medlem av Høyre og vier seg til Civita og styreverv, men i den posisjonen – og med sitt evige engasjement - har hun stor innflytelse.

Liberale krefter
- Vi er en borgerlig-liberal tankesmie, og for oss er det like bra at liberale ideer vokser fram i SV som noe annet sted. I alle partier er det noen liberale krefter som trekker i den retningen. Du finner det klart i Venstre og Høyre, men også i Frp og KrF. Du ser det kanskje minst i Arbeiderpartiet, mens i SV var det tydelig da de skulle vedta nytt prinsipprogram sist, det første som virkelig flyttet SV inn i det liberale demokratiet. Det er ideene som er viktige for oss, men jeg vil jo si at vi gjenfinner dem mest i de borgerlige partiene.

- Så du tar æren for høyredreiningen i SV?

- Nei, jeg tar ikke æren for noen ting, aller minst i SV, smiler hun.

- Du er fortsatt medlem i Høyre?

- Ja. Da jeg ble med i Civita i 2006 gikk jeg ut av noen tyngre verv, men jeg synes det er anstaltmakeri å melde seg ut.

Om takhøyden i tankesmien sier hun dette:

- Vi er ikke et politisk parti. Det er ikke meningstrangt hos oss. Det vi utgir står bare for forfatternes regning, men de må holde seg innenfor denne overordnede hatten. Du får ikke lov til å gi ut et kampskrift for planøkonomi i Civita, men det kan være et vidt spekter av meninger, for eksempel innen surrogati eller innvandring.

- Hva legger du i liberal?

- Personlig kaller jeg meg liberalkonservativ med elementer fra både liberalisme og konservatisme. Men kjernen i liberalismen er at mennesket er fritt, i stand til å foreta egne valg og ta ansvar for eget liv.

- Mindre stat?

- Ja, på noen områder synes jeg den kan trekke seg tilbake. Jeg synes ikke det skader om den er mindre til stede overfor næringslivet, i sivilsamfunnet og i deler av privatlivet.

Civitas støttespillere
Om vi kan snakke om en forløper til Civita, må det være den gamle organisasjonen Libertas. Arven finner vi i en del av pengestrømmen som holder Civita gående. En av bidragsyterne er Liberalt forskningsinstitutt (Lifo), som er pengesekken som er igjen etter Libertas. Næringslivets hovedorganisasjon og Rederiforbundet er andre bidragsytere, og videre en rekke privatpersoner, mange av dem kjente navn fra norsk næringsliv, som Jens Ulltveit-Moe, Johan H. Andresen, Morten Westye Høegh og Odd Gleditsch.

I dag er aktiviteten i Civita større enn noen gang. Virksomheten sysselsetter tolv årsverk, men har rundt 25 mennesker i sving. De arrangerer rundt 30 frokostmøter hvert år med totalt 5000 tilhørere. De gir ut en rekke publikasjoner hvert år, de har 5000 lesere på sine nyhetsbrev og rundt 130 personer deltar hvert år i tankesmiens skoleringsvirksomhet.

Det som ga støtet til det hele var en bekymring for venstresidens intellektuelle dominans.

- Det var et ønske om større mangfold og bredde i samfunnsdebatten, forklarer Clemet, som selv var med og unnfanget ideen.

Venstresidens «godhetshegemoni»
Selv hadde hun lenge irritert seg over venstresidens «godhetshegemoni» i debatten.

- De hadde de kule samfunnsdebattantene enten det var fra akademia eller kulturliv. Det vi fikk var holmgangdebatter om lavere alkoholpriser og lavere bensinpriser. Det fremsto som en fordummet høyreside. Jeg følte at vi også måtte kunne markere oss mer moralsk i debatten.

Kristin Clemet og hennes meningsfeller ville skape noe som gjorde at man kunne være stolt over å være borgerlig.

- Det er jeg med på å skape nå, og det synes jeg er innmari gøy.

Rektor på statsrådskolen
Det er liten tvil om at Civita har vitalisert den politiske debatten og gitt den borgerlige siden en ny kraft. Flere skarpskodde politikere har gått i lære her gjennom kurs og seminarer.

- Du har sagt at du gjerne vil være rektor for statsrådskolen. Dere har flere fra Civitas-miljøet som kan havne i regjeringsapparatet nå?

- Helt sikkert. I går talte jeg opp åtte som er på Stortinget nå, hvorav seks nyvalgte som har gått Civita-skolen, sier hun.

Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup var med i Civita helt fra starten av, og også Minerva, som de samarbeider med.

- Men nå har det kommet inn seks nye som er i vårt alumni, sier Clemet og bruker et ord journalisten må slå opp. Det viser seg å være latin for tidligere studenter ved en skole.

Hun er svært fornøyd med denne gjengen og gir dem karakteren «meget dyktige».

- Kunne debatten og aktiviteten dere har i tankesmien like gjerne ha foregått i et vanlig parti, eller er det for lavt under taket der?

- En annen offentlighet
- Partiene sluttet for noen år siden å være politiske verksteder og ble mer kampanjemaskiner. Nå er det en endring til det bedre igjen. For eksempel i Oslo Høyre, som jeg følger ganske tett, er det mye ideologiske verksteder, morgenmøter og sånne ting. Jeg tror det er litt etter inspirasjon fra oss.

Det har skjedd noe som har forandret norsk offentlighet, mener Clemet.

- Vi trodde det politiske møtet var borte, men det har gjenoppstått på en annen måte.

Debatt- og kronikksidene i avisene er igjen viktige, og i tillegg kommer debatten i de sosiale mediene og på nettavisene.

- Rommet for å uttrykke seg er større. Vi ser en helt annen offentlighet enn for noen år siden, sier Clemet.

- Hva har skjedd?

- Vi har en mer og mer kunnskapsrik befolkning. Det er velutdannede og samfunnsinteresserte. De har ikke noe imot politiske partier, men de føler kanskje at partiene driver mye med duell. Jeg tror mange synes det er interessant å delta i debatter som er litt i grenselandet mellom akademia og politikk, hvor det er lov å ha meninger og et politisk ståsted, ha både duell og dialog, men der det du presenterer holder en viss faglig kvalitet.

- Valgkampen vi har bak oss har du beskrevet som saklig?

- Jeg likte veldig godt at det ikke var én sak som veltet alt annet, men at det var mer ro og bredde. Men valgkamp er valgkamp. Det er mange nyanser som forsvinner.

- De rødgrønne kjørte på frykten for borgerlig kaos, mens på borgerlig side fikk vi høre en elendighetsbeskrivelse av tilstanden under rødgrønt styre?

Kristin Clemet protester.

- Nei, de borgerlige valgte motsatt strategi. De sa at det er veldig mye som er bra, men vi kan gjøre det bedre. Men for Arbeiderpartiets del tror jeg ikke de så noe annet valg enn å prøve seg med den negative kampanjen, men den funket ikke.

Tror på klimaoverraskelse
- Hvordan tror du vi vil merke regjeringsskiftet?

- Over tid tror jeg vi vil merke at det blir satset mer på utdanning og forskning, transportinfrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Det er her de borgerlige har kritiserte de rødgrønne for å ha prioritert annerledes enn det man forutsatte når man laget handlingsregelen. Så regner jeg med at man vil legge vekt på mer valgfrihet for borgerne, at de vil ta med de private mer i løsningen av samfunnsoppgavene, enten det er å bygge veier eller det er helse og omsorg eller skoler. Jeg tror vi vil se viktige endringer innen helse, antakelig fritt behandlingsvalg. Innen eldreomsorgen må det også komme noe. Der er det uenighet om virkemidlene, men det er klar beskjed om at det skal satses på eldreomsorg. Så kommer vi helt sikkert til å se en satsing på skole og lærere, og jeg tror – jeg vet ikke, men jeg tror – at vi kommer til å se noe ganske offensivt på klima.

- Generalsekretær Nina Jensen i WWF Norge har sagt at de neste fire årene blir kritisk viktige for Norge når det gjelder miljø og klima. Og ikke bare miljøbevegelsen, men også næringslivstopper som Jens Ulltveit Moe roper på et radikalt skifte?

- Politikk er en treg materie. Men når markedet begynner å virke, for eksempel i miljøets tjeneste, så kan det skje noe. Vi har vi fått en større oppmerksomhet på at Norges fossilavhengighet kan være ganske risikofylt, og det skjer mye på teknologi. Vi ser hvordan Tyskland legger om til fornybar energi, og vi har hele diskusjonen om oljefondet.

- Synes du vi bør ha et grønt oljefond som investerer i fornybarenergi?

- Jeg vil ikke ta stilling til teknikken i grønt fond, men mener vi bør bruke en del av oljefondpengene til å investere i fornybar energi i fattige land. Jeg er styreleder i Norfund. Vi driver med investeringer i fattige land for å bidra til næringsutvikling. Mange av disse landene ønsker seg samme velstandsutvikling som oss. Men hvis de skal ha vårt energiforbruk, så går ikke det. Vi kan likevel ikke bare stå med pekefingeren overfor kineserne og afrikanerne og si at dere må forbli litt fattige og ikke gjøre som oss. Vi må få til den veksten på en fornybar måte, og der har Norge kompetanse. Dette er jo også lønnsomme investeringer. Norfund har hatt bedre avkastning på sine investeringer de siste årene enn det oljefondet har hatt.

Snakker med Erna
- Du nevnte mer satsing på lærerne?

- Jeg tror vi får se en fem års masterutdanning, en større plikt og rett til etter- og videreutdanning og nye karriereveier i klasserommet for lærerne, sånn at ikke ethvert avansement går ut av klasserommet.

Den tidligere utdanningsministeren snakker seg gjerne varm om skolesatsing. Her høres hun til forveksling akkurat ut som partileder Erna Solberg da hun i valgkampen troppet opp på Oslos sommerskole og presenterte Høyres løfter. Eller kanskje var det Erna som hørtes ut som Kristin Clemet. De to kjenner hverandre fra et langt liv i Høyre og har åpenbart snakket sammen – blant annet om skole.

- Hvor tett er du på Erna?

- Jeg snakker med folk i alle partier, men når det gjelder skole kan det vel hende jeg snakker mer med henne enn andre.

- Er du en av hennes rådgivere, uformelt?

- Nei.

Talestrømmen stopper et øyeblikk. Hun setter kaffekoppen ned med et klirr. Hva hun snakker med Erna om er noe hun ikke føler for å utdype.

- Men dere kjenner hverandre, fra regjering og Høyre-aktiviteter?

- Ja, absolutt.

Et politisk hjem
- Du har en mann, Michael Tetzschner, som er gjenvalgt til Stortinget for Oslo Høyre og blant barna er det en datter som er nestleder i Oslo Unge Høyre. Det er et politisk hjem og kanskje et politisk verksted der også?

- He, he. Nei, jeg vil ikke si at det er noe politisk verksted. Men jeg har selv vokst opp i et hjem hvor det var politisk engasjement, det gjør mine barn også. Det er liksom bare naturlig. Jeg vet ikke om noe annet. Jeg hadde en del praktikanter da barna var små, og de ble jo samfunnsengasjerte de også - en havnet i SV, sier hun og ler.

I tillegg til å styre Civita, er Clemet aktiv med foredrag, i TV-debatter og aviskronikker. Hun er en aktiv blogger på clemet.blogg.no med 50.000 til 100.000 lesere på en uke., og hun har en Twitter-konto med mer enn 25.000 følgere.

- Det var Paul Chaffey som overtalte meg til å begynne og blogge. Etter hvert oppdaget jeg at det var veldig all right for et menneske som har noe på hjertet.

Skjevt ut om lederskap
Da hun blogget om lederskap i valget, ble det stor ståhei. I Dagens Næringsliv ble det utlagt som at Stoltenberg «slapp for billig» etter 22. julikommisjonen.

- Jeg hadde ikke sagt det, sier hun.

- Hva var det du sa?

- Jeg var ikke opptatt av personlige lederegenskaper. Jeg var opptatt av at Gjørv-kommisjonen avdekket problemer i norsk forvaltning, gjennomføringsproblemer. Spørsmålet vi må stille oss er om det var et enestående case eller et ekstremt og tragisk eksempel på noe vi gjenfinner også andre steder i forvaltningen. Dessverre er det siste riktig. Det ligger også mange andre rapporter på bordet som ingen har brydd seg særlig med. Forvaltningspolitikk kjeder både journalister og mange andre. Det er problemer i store deler av forvaltningen, og noen av dem er økende. Det mener jeg det er viktig å gjøre noe med, fordi det går på effektiviteten løs i demokratiet vårt. Når Stortinget beslutter at sånn skal det være, så skal det jo helst bli sånn – med minst mulig kostnader og så raskt som mulig. Det berører også legitimiteten til vårt styringssystem.

Hun sier det er lett å finne symptomene på at noe er galt.

- Når Stortinget vedtar en straffelov i 2005, som ikke kan iverksettes før etter 2015 fordi man ikke har IKT-systemer på plass, så vet du at man har forsinkelser på over ti år. Du kan også sammenligne gjennomføringen av samferdselsprosjekter i Norge og Sverige.

- Dårlig lederskap og dårlig lederskapspolitikk er i det minste ett av hovedproblemene. Det drives for lite lederutvikling. Det er for lite sammenheng mellom ledelse og konsekvens i forvaltningen, og da snakker jeg om det administrative. Det er regjeringen og i siste instans statsministeren som har ansvaret for drive en god forvaltningspolitikk, inklusive en god lederskapspolitikk. Det går ikke på Stoltenbergs personlige lederegenskaper. Det handler om et stort politikkområde som er forsømt.

- Ingen går bak og sjekker
I samme åndedrag refser hun mediene:

- Mediene ser på politikk fra utsiden, ser om politikerne får til planer, vedtak, penger, beslutninger, ser om de opptrer på TV, tar initiativ og så videre. Så får man terningkast. Ingen går bak og sjekker. Blir det gjennomført noe, eller er det helt kaos fordi det er en politiker som tar altfor mange initiativ?

Og her røper Clemet noe av pensum på sin «statsrådskole»

- Dine evner til gjennomføring som statsråd bør vektlegges sterkere. Man velger ikke statsråder som man velger leder i en bedrift. Det er mange hensyn å ta. Men hvis du velger en del statsråder som mangler erfaring, så må statsministeren i større grad hjelpe dem til gjennomføring.

Hun viser til eksempler på land der man har tatt grep for å sikre en bedre gjennomføring og tenker høyt om en gjennomføringsenhet koblet til Statsministerens kontor, en «delivery unit», som kan påse at regjeringen ikke ender opp som en ren «beslutningsmaskin», slik Stoltenbeg en gang formulerte det.

- Regjeringen skal være en gjennomføringsmaskin. Erna er faktisk litt opptatt av dette, og det er lovende.

Men hun innså fort at hennes debatt om ledelse og forvaltning kom skjevt ut i valgkampens hete. Og andre gjorde vondt verre. Høyres justispolitiske talsmann Andre Oktay Dahl snakket med VG som kjørte overskriften «Mener Norge ville vært bedre rustet for 22. juli med Erna».

- Det går ikke an å si det. Jeg bare la inn årene, sier hun matt.

Men nå når valget er unnagjort, mener hun vi mer frimodig må diskutere forvaltningspolitikk.

- Uansett hvem som er statsminister, så bør dette være et tema, sier hun.

- Ett spørsmål er vi er nødt til å stille deg: Hva svarer du om du blir bedt om å bli statsråd igjen?

- Jeg svarer aldri på sånne spørsmål, sier hun kort.

Kulturforskjeller
Kulturforskjeller mellom partiene i en sentrum-høyre-regjering har vært et yndet tema i spekulasjonene om bærekraften for en koalisjon med de fire partiene. Clemets ektefelle Michael Tetzschner og Frp-nestleder Per Sandberg klarte å synliggjøre forskjellene da de skjelte hverandre ut for åpent kamera i valgkampen. Sandberg ba Tetzchner legge vekk Høyre-arrogansen.

Kristin Clemet humrer litt.

- Det er kulturforskjeller mellom partiene. Den avdøde valgforskeren Hanne Marte Narud så på dette. Jeg tror den utskiftingen som har skjedd av ledere på borgerlig side gjør at det i dag er en mye bedre kjemi og samhold. Det var verre da det var Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Carl I. Hagen.

Clemet tenker tilbake til 2005.

Det har vært vanskelig for mange å bygge opp noe tillitsforhold til Carl I. Hagen

- I forhold til Carl I . Hagen, så har det vært veldig vanskelig for mange å bygge opp noe tillitsforhold. Det var for eksempel en dyp mistillit mellom Lars Sponheim og Carl I. Hagen. De fire lederne som er nå har en god personkjemi. Det betyr også noe.

Les også: - Carl I. Hagen lærte meg mye, sier Sponheim

Les også: Kristin Clemet beklager overfor Sponheim

- Regner du med å se alle de fire partiene i Ernas regjering?

- Jeg har hele tiden ment at det er mer sannsynlig med en firepartiregjering. Man skal ikke undervurdere den dynamikken som inntrer etter et valg. Men ikke noe er bombesikkert. Det kan gå annerledes. Men jeg tror ikke det er kulturforskjeller som avgjør det, sier hun.

Veien til makt
Clemet peker på hva Erna Solberg har sagt om et stabilt samarbeid som kan vare lenge.

- I vårt flerpartisystem går veien til makt gjennom samarbeid. Det måtte også Ap innse på begynnelsen av 2000-tallet. Men Høyre brukte lang tid på å bli enige med seg selv om at de var villige til å samarbeide med Frp. Jeg har selv vært blant skeptikerne og har skrevet spaltemeter med stygge ting om Frp. Den samme prosessen har Venstre og KrF vært gjennom, litt senere. At de har kommet til den erkjennelsen, tror jeg er en ren maktpolitisk vurdering. De skjønner at veien til makt går gjennom samarbeid. Frp var også tydelige på at de ikke gidder å støtte en regjering de ikke selv er en del av, og det er noe udemokratisk ved å utelukke et stort parti fra innflytelse til evig tid. Men så mener jeg også at Frp har forandret seg. De mer rabiate innvandringsmotstanderne er ute. Partiets program og arbeidsmåte er mer normalisert, de har modnet som alle partier må. Derfor er det lettere for de andre partiene å samarbeide med dem.

- Kunne du vært medlem av Frp?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg har et litt annet ideologisk ståsted.

***

I etterkant av intervjuet har Lars Sponheim kommentert Clemets beskrivelse av forholdet mellom ham og Carl I. Hagen. Sponheim beskriver forholdet som «svært godt», selv om den politiske avstanden var for stor. Hagen støtter dette. Kristin Clemet har deretter rykket ut og beklaget overfor Sponheim. «Det var ikke min mening å trekke frem Sponheim spesielt. Jeg har ikke grunnlag for å si noe om det personlige forholdet mellom ham og Carl I. Hagen, og jeg tar til etterretning at det var godt», skriver hun.

Redaksjonens anmerkning.

Les også: Beklager overfor Sponheim