Gå til sidens hovedinnhold

Ja til kroppspositivitet

Jeg føler meg viktig når jeg danser i undertøy på Instagram og viser fram pupper som ikke er symmetriske, og puster med den litt store magen. Da tør flere jenter å gjøre det samme, skriver influenser Camilla Lorentzen.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Dette innlegget ble først publisert i Nrk Ytring. Nettavisen har tillatelse til å bruke det.

Du kommer ikke ett skritt lenger av å elske kroppen din, skriver Helene Asphaug i sin kronikk på Nrk Ytring. Det vitner kun om én eneste ting: Hun har misforstått hva kroppspositivisme handler om.

Jeg forstår det godt. Dag ut og dag inn blir vi eksponert for en feed på sosiale medier som flommer over av kropp. Og enda mer spesifikt: kvinnekropp.

Les også: Nei til kroppspositivitet

Går vi noen år tilbake var det som regel kun én type kropp som ble vist fram: den slanke, hvite, ciskjønnede kroppen. Med fremveksten av sosiale medier som et forum for aktivister, har også andre kropper begynt å finne veien til skjermene våre.

Vi ser store kropper, små kropper, kropper med funksjonsutfordringer, melaninrike kropper og kvinnekropper med hår. Vi ser arr og valker og kvinner som tør å legge ut bilder av kroppen slik den egentlig ser ut, uten å retusjere, posere og fikse før publisering.

Det får mange til å stille seg det samme spørsmålet som Asphaug: Er det ikke nok snart?

Mitt enkle svar er nei. Det er på ingen måte nok.

Les også: Halvnaken kvinne i boligannonsen: - Det er en tragedie for oss

Det er det ikke før vi kommer dit at alle mennesker, uavhengig av hvordan de ser ut, blir behandlet med respekt og har de samme mulighetene for å lykkes.

Å være kroppspositivist handler ikke om at alle skal føle seg «vakre slik som de er». Faktisk har ikke skjønnhet noe med dette å gjøre i det hele tatt.

Den kroppspositive bevegelsen er tvert om skapt ut fra tanken om at alle fortjener de samme rettighetene og mulighetene, uavhengig av hvordan de ser ut.

Som en slank, hvit ciskjønnet kvinne i Norge er dette vanskelig å sette seg inn i. Da har du aldri vært hos legen og blitt møtt med at du kanskje burde slanke deg, når du er der for et vondt håndledd. Mange opplever det.

Du har ikke møtt hindringer fordi du sitter i rullestol, eller fått skjeve blikk når stomiposen ikke er gjemt godt nok bort under genseren.

Og du har aldri blitt utsatt for rasisme og tenkt at verden ville vært et enklere sted dersom huden bare hadde vært litt lysere.

Hvordan du er skapt fra naturens side har aldri stått i veien for det du ønsker å oppnå. Det har det heller ikke gjort for meg, og derfor kaller jeg meg heller ikke kroppspositivist.

Da jeg begynte å legge ut langt fra perfekte bilder av kroppen min, var det for å vise andre jenter at kropp er helt okey – uansett hvordan den ser ut. Og vi som gjør det er viktige, fordi vi viser oss for jenter som aldri har sett en kvinne med selvtillit og en kropp som ligner deres.

Se flere bilder av Camilla her

Vi gir kvinner tro på at de kan få til det de vil, selv om de ikke liker alt de ser i speilet.

Jeg føler meg viktig når jeg danser i undertøy på Instagram og viser fram pupper som ikke er symmetriske, og puster med den litt store magen, selv når jeg går i bikini. Da tør flere jenter å gjøre det samme, og de kan bruke mindre energi på hvordan de ser ut og mer på det de ønsker å oppnå.

Det Asphaug har rett i er at stort fokus på utseende ikke er positivt.

Men skylden kan ikke plasseres hos Instagram, bloggere og kvinner som jobber for at alle skal ha lov til å føle seg vel i den kroppen de har (les: sånne som meg).

Skal den plasseres et sted, må det være på de patriarkalske strukturene som siden tidenes morgen har behandlet kvinner som noe som skal vises frem, noe som skal være et trofé for mannen, og noe som har verdi utelukkende som armpynt.

Det at vi i dag må ta jobben med å kreve kroppene våre, livene våre og verdien vår tilbake, er urettferdig, men alternativet er så mye verre.

Les også: Hårfint eller hårløst?

Det er klart jeg skulle ønske at vi slapp å snakke høyt om at kvinner ikke behøver å skamme seg over at de har hår på kroppen og at utseende ikke definerer deres verdi.

Det er klart jeg skulle ønske at det å vise frem en kropp som ikke faller inn under det som i dag anses som «idealet» ikke var revolusjonerende, og at kvinner gav blanke i hvordan de så ut på stranden.

Men sånn er det ikke. År med undertrykking setter sine spor, og dersom vi ikke ønsker å fortsette å tråkke i den samme stien, er en endring nødvendig.

Det er den du får servert når du tar opp Instagram og ser en feed fylt opp av fantastiske kvinner i alle former og fasonger. Du får mangfold, du får kvinnekamp og du får normalisering.

Les flere saker fra Norsk debatt her

For er det én ting som går negativt utover kvinners muligheter til å lykkes, til å konsentrere seg om skolearbeidet og til å starte en bedrift, så er det tanken om at de burde la være fordi de ser ut som de gjør.

Er det én ting som får jenter og kvinner til å holde igjen, ikke tørre å ta steget og la være å satse, så er det følelsen av at de ikke er gode nok og burde holde seg innenfor det trygge, heller enn å stikke frem hodet.

Og er det én ting som gjør at gutta kan fokusere på å starte millionbedrifter og bli ledere, så er det nettopp at deres kropper aldri har vært gjenstand for objektivisering og undertrykkelse, sånn som våre har vært.

Så nei, alt du oppnår ved å elske kroppen din er ikke bare at du elsker kroppen din. Du oppnår frihet til å gjøre hva du vil, og det er akkurat det vi trenger for å kunne ta større plass.

Kommentarer til denne saken