Gå til sidens hovedinnhold

I fritt fall i vinland

Jeg liker trikken hjemme i Oslo, og et kvarter som passasjer av hovedstadens kollektivtransport har aldri gjort meg noe, du har dine femten minutter til tanker, iPodmusikk eller avislesning. Bussturer er heller ikke så ille, men det er mer som en bussekspedison når det er tolv timer på veien, fra Bariloche i Vest-Argentina, og nordover til vinbyen Mendoza. Tolv timer med hollywoodeksplosjoner, snorkende setenaboer, forferdelige måltider, og flørting med søvnen som lar deg kose, men aldri slippe helt inn. I drømmen jeg våknet fra hadde beina mine blitt byttet ut, med plastben fra slike utstillingsdokker de har i klesbutikkvinduer, og mine virkelige lår og legger verket når jeg våknet.

Møtet med Mendoza var strålende, solen stekte hvit nordboerhud brun, og jeg vandret ut fra busstasjonen og innover mot sentrum. Gatene er vide og linjert opp av store, grønne og utvokste trær. Etter et jordskjelv for omkring hundre og femti år siden ble byen bygd opp igjen med en ny og folkevennelig design, parker og torg finnes over alt, det er gågater og små vannkanaler for å vanne alle trærne som er i hundrevis langs asfalt.

Også fra luften er Mendoza vakker. Jeg sitter i et knøttlite fly som er fullt selv bare med tre personer, døren ut mot skyene er vidåpen, jernfuglen rister og jeg kan ikke unngå å legge merke til at den bakre veggen av flyet er teipet fast med brun pakketeip. Et fint fly å hoppe ut av tenker jeg, og med en argentinsk fallskjerminstruktør festet til ryggen gjør jeg nettopp det, eller han dyttet meg utfor flyet, og jeg er med ett i fritt fall gjennom skyene, og jeg skriker av et adrealin som eksploderer, det går femten-tjue sekunder og idet jeg begynner å tro at noe er feil med fallskjermen blir den slått ut i luften, vi bremser opp og cruiser ned, himmelen var blå og utsikten uslåelig. Den lille argentineren på ryggen min prøvde først å drepe meg, han dyttet meg ut, men underveis reddet han livet mitt igjen.

Jeg var den første til å hoppe, og nede på bakken kan jeg glise mens andre reisere som meg selv må opp i luften for å la seg falle ned, "pass på solbrillene mens jeg er der oppe, jeg vil ha de tilbake hvis jeg overlever" sier en engelskmann, "jeg lurer på hvem som får den tvilsomme fallskjermen" sier jeg.

Senere den samme kvelden går en gjeng backbackere ut for å feire livet som enda ikke er over. Øl, whiskey og rødvin serveres, klokken er fem om morgenen og bandet som spiller på den lille, mørke og stappfulle jazzklubben er glimrende, vokalisten synger om døden, og vi skåler for at vi har lurt den.



Isak Ladegård

Reklame

Kurs: Dette må du vite om vin og bobler til 17. mai