RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Kvinne- og Busk-blues mellom to permer


BLUESIKON: Vidar Busk i aksjon på Buckleys i Oslo i februar 2011, da han dro til med en rockabillynystart med trioen Bubble of Trouble. Foto: Gitte Johannessen/NTB
BLUESIKON: Vidar Busk i aksjon på Buckleys i Oslo i februar 2011, da han dro til med en rockabillynystart med trioen Bubble of Trouble. Foto: Gitte Johannessen/NTB Foto: K&u (NTB Tema)
Sterke bokutgivelser er klare for å lanseres under Notodden Blues Festival kommende helg: Én tar for seg den arketypiske, mannlige gitaristen – en annen er viet bluesens kvinneikoner.

Oslo (NTB-Gitte Johannessen): Vidar Busk er muligens den type gitarist som Shemekia Copeland sikter til når hun i Hilde Beate Lias bok «Crazy Cryin' Blues» snakker ut om «skrikende gitarer overalt» – slik det ble da mennene tok over bluesen som kvinnelige artister dominerte tilbake på 1920- og 30-tallet:

– Nå er det menn som kommer på showene for å se gitaristene, for de drømmer om at de kan spille gitar like bra som dem, hevder Copeland, født inn i sjangeren og tro mot den tradisjonelle bluesen, som hun tar med seg til Notodden nå. Der blir det bokbad i Notodden Bok og Blueshus tre dager på rad fra torsdag:

Først ut er lanseringen av Erik Holiens portrettbok «Balladen om Vidar Busk» (Aschehoug) torsdag til full musikk av Busk selv, fulgt fredag av Lias bok (Falck forlag) som tar leserne tett på bluesens kvinner fra pionerene til i dag.

Lørdag er det slipptid for Martine Johansens roman «Hvite jenter kan ikke synge blues» (Vigmostad & Bjørke).

«Balladen om Vidar Busk»

Erik Holien ville skrive «en gladbok» etter å ha tatt for seg dødsstraff, tortur, rus og prostitusjon i tidligere bøker, sier han til NTB. Resultatet ble «Balladen om Vidar Busk». Foruten å skildre Busks vei frem til å bli en levende gitarlegende, tar boken også tak i omkostningene ved et slikt kunstnerliv:

– Vidar Busk står gjennom hele karrieren i spagaten, med et bein i det musikalske, der han har full kontroll, og det andre i virkeligheten – der han ikke har det, sier Holien, som kaller boken for «en bastard mellom biografi, dokumentar og film"; det sistnevnte siden han har valgt å gjenskape scener og dialog fra viktige begivenheter i Busks liv.

– Det er sakprosa, men kan forhåpentligvis leses som en roman. Jeg vil fortelle, ikke forklare. Arbeidstittelen var «gitargeni og menneske», fordi dette har vært to atskilte verdener for Vidar.

– Lar seg korsfeste for oss

For å skrive boken fulgte Erik Holien sin hovedperson i fem år, og tok med Busk på reise tilbake til viktige arnesteder – fra Langesund til St. Petersburg i Florida.

– Det er ikke lett å følge ham i fem dager engang, med hans enorme energinivå, sier Holien. Men bluesgitaristens tempo var ikke den største utfordringen for hans biograf: Det var derimot mytene som omgir Busk.

– Å skrive bok er et forsøk på å avmytifisere. Samtidig er det lett å selv bli fanget av myten. Ikke minst fordi mange store kunstnere, musikere og filmskapere et stykke ut i karrieren begynner å gå i ett med myten. Vidar Busk er en artist som lever ut mye for oss forsiktigere mennesker, han lar seg korsfeste for oss alle og tar støyten for et slikt liv, sier Holien.

Som sier at Busk noen ganger bent frem likte de glamifiserte mytene rundt seg selv, og kanskje ikke alltid var like glad for at de ble forsøkt avlivet.

– Men vi ble enige i at sannheten ikke er objektiv. Og hele sannheten om Vidar Busk vil noen aldri få. Han er et mysterium.

Bibel – eller skriftemål

Erik Holien lyttet ikke bare til mestergitaristen selv, men lette seg også frem til opp mot hundre kilder som har kommet innpå ham i ulike livsfaser. I den grad det går an å stå Vidar Busk nær: I boken tror hans første kjæreste at han «egentlig er uinteressert i andre mennesker», eller rettere sagt at musikken og de kreative prosessene som alltid pågår i hodet hans «opptar ham mer».

– Han forsvinner inn i seg selv og er en kompromissløs kunstner. Uten dette hadde han ikke levert så sterkt, er Holiens innspill og minner om at det var da Jimi Hendrix var på det mest kaotiske at han spilte best.

Vidar Busk har ifølge forordet kalt boken for «en bibel». Forfatteren foreslår at den er et slags skriftemål. Uansett har begge valgt ærligheten.

– Sannheten må frem. Vidar Busk er en offentlig person. Vi snakket om både sorgen over foreldrenes tidlige bortgang, så vel som om rusmidler, som Vidar fryktet at folk utenfor mer kunstneriske miljøer ikke ville forstå årsaken til at han brukte.

Holien tror folk vil få mer respekt for Vidar Busk nettopp som kunstner etter å ha lest boken.

– Han har rukket å bli en levende legende. Og mye ligger fremdeles foran ham.

«Crazy Cryin' Blues. Tett på bluesens kvinner»

Kvinnene som leserne møter i Hilde Beate Lias bok er både levende og døde legender, så vel som yngre artister på vei opp.

Forfatteren tar for seg spekteret fra Mamie Smith, som sang inn den første bluesinnspillingen i 1920, Bessie Smith, Ma Rainey og Memphis Minnie via Koko Taylor og Etta James til Bonnie Raitt, Beth Hart, Dana Fuchs og Shemekia Copeland. Norske navn som Kristin Berglund og Rita Engedalen følger på, samt nye navn som Marie Kristin Dale, Martih Endresen, Heidi Solheim, Stina Stenerud og Gina Aspenes.

– Historiene til bluesens tidlige kvinner fascinerte meg, og jeg vil dele dem. De var sterke og uavhengige, og rettet seg ikke etter datidens normer – noe som inspirerte andre svarte kvinner og representerte en frigjøring, sier Lia til NTB.

Som lærer i engelsk og forfatter av fagbøker i engelsk tar hun spesielt for seg sangtekstene, som både viser humor og det å tape i kjærlighet.


KVINNEFOKUS: Shemekia Copeland har gjestet Notodden flere ganger. Her i 2001. Hun er blant intervjuobjektene i Hilde Beate Lias bok "Crazy Cryin' Blues", som lanseres under Notodden Blues Festival. Foto: Gitte Johannessen / NTB

Feministisk aspekt

– Selv om de kunne bli forlatt, var de aldri fortapt! De klarte seg likevel, oppsummerer forfatteren, som la ut på en stor USA-reise for både å gå i fotsporene til de tidlige blueskvinnene, snakke med folk som hadde kjent dem – og møte dagens artister.

GJESTER NOTODDEN: Beth Hart, her foreviget i et av sine roligere øyeblikk på Notodden Blues Festival i 2005, er intervjuet i Hilde Beate Lias bok "Crazy Cryin' Blues. Tett på bluesens kvinner", som slippes under årets bluesfestival - dit også Hart er i vente. Foto: Gitte Johannessen / NTB

– Det er et feministisk aspekt i dette også. Jeg spurte om det å være kvinne i en bransje som fremdeles er mannsdominert, og om hva de synger om. Shemekia Copeland har tekster om vold i hjemmet og om fattigdom. Hun imponerer meg: Hun er tro mot tradisjonell blues som sanger, der mange nyere – ofte hvite – kvinnelige artister velger bluesrock og får et annet, kanskje større publikum, sier Lia.

Notodden-læreren har vært til stede ved alle bluesfestivalene unntatt én («Da var jeg høygravid!»). Allerede i 2000 holdt hun foredrag om bluesens tidlige kvinner under festivalen.

Nå ser hun frem til bokbadet, der Christer Falck skal intervjue henne og Copeland synge den sterke låten «Lemon Pie (For the Poor)». Norske Damer i Blues, Rita Engedalen og Margit Bakken, opptrer, og det gjør Marie Kristin Dale også.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere