Lajla Rolstad kastet medisinene, og dro inn i den canadiske ødemarken

LAJLA ROLSTAD fikk utfordringer større enn hun hadde trodd i Canada, men det gjorde henne også veldig godt.

LAJLA ROLSTAD fikk utfordringer større enn hun hadde trodd i Canada, men det gjorde henne også veldig godt. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Møtte redselen alene.

12.10.15 18:15

(Kultur): I disse dager kommer Lajla Rolstads andre roman, «Ulveøya». Den etterfølger hennes første, skrekkromanen «Nekronauten», og er en ganske så annerledes historie.

- Hadde ikke dratt om jeg hadde visst

Den handler nemlig om det som skjedde da Lajla valgte å slutte på medisinene som skulle kontrollere hennes angst og kliniske depresjon og satte seg på flyet til Canada for å bo på en ferieleir utenfor sesong.

«En roman om å møte sin egen redsel», skriver forlaget om «Ulveøya» - og det kan jo de fleste kjenne seg igjen i. For når Lajla velger å ta imot tilbudet om å bo på det stengte friluftslivstedet, så tror hun at hun skal gjøre det sammen med to andre personer ekskjæresten har gått god for.

- Hadde jeg visst at jeg skulle bli værende der alene, hadde jeg aldri reist. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Men da hun ankommer stedet, viser det seg at førstemann har flyttet og nummer to «skal bare reise bort noen måneder». Så uten strøm, uten bil (har ikke lappen) og uten å kjenne noen, befinner hun seg plutselig helt alene ute på stedet, langt fra nærmeste menneske, men tett på øya der det bor ulver.

- Skjermet tilværelse

De fleste av oss hadde blitt vettskremte. Men for Lajla var det noe mer. Noen år før hadde hun blitt utskrevet fra psykiatrisk avdeling etter innleggelse nummer to.

«En skjermet, rutinemessig tilværelse uten store påkjenninger og følelsesmessige belastninger, overlegens klare beskjed til Lajla etter den andre, langvarige innleggelsen for depresjon og angst. Medisinering må påregnes».

Som leser får vi følge en inngående, tilstedeværende skildring av, ikke bare av hvordan Lajla møter seg selv, men også de menneskene som hun møter. Mennesker som lever «i randsonen», som hun kaller det. På ytterkanten av det moderne samfunnet.

Begynte å identifsere seg med sykdommen

- Jeg må bare understreke at jeg har vært veldig takknemlig over norsk psykiatri. Jeg fikk mye omsorg og varme og jeg opplevde at jeg fikk komme et sted der jeg kunne være meg. Jeg opplevde det som svært skambelagt å være psykisk syk, og jeg holdt lenge en fasade overfor familie og venner, sier hun til Nettavisen.

Hun stiller heller ikke spørsmål ved at hun en tid trengte medisinene. Og hun understreker at det er viktig å få frem at hun ikke sitter med løsningen for de som sliter med psykisk sykdom.

- I utgangspunktet aksepterte jeg diagnosen jeg fikk og fulgte de rådene de ga. Men etter hvert begynte jeg å stille spørsmål rundt det at jeg identifiserte meg selv med diagnosen. At jeg etterlevde fortellingen om meg selv, sier hun.

Lajla begynte med meditasjon, og fant gjennom det andre måter å forholde seg til sine egne tanke – og følelsesprosesser.

Å SETTE SEG SELV i sentrum har vært en lang og krevende prosess for forfatteren. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Skal jeg bare fungere?

- Det ble til at jeg stilte spørsmål om det var nok å fungere. Kunne jeg også få være lykkelig?

Hun ler veldig godt av at hun nok aldri hadde reist om hun hadde visst at hun ville bli helt alene hele vinteren i Canada. Samtidig var det et sted der det ikke ble stilt noen forventninger til Lajla.

- Det å være i naturen, gjøre enkle fysiske gjøremål som vedhugging og vannbæring hver dag. Det var en ramme rundt mine egne opplevelser. Jeg opplevde at jeg hadde en plass i helheten. Det var ingenting som var prestasjonsorientert. Vår hverdag er jo veldig dreid rundt gjøremål, å være en rolle for noen, sier hun.

- Jeg ga slipp på veldig mye og fikk en annen aksept for meg selv. Nå er grunnstemningen i livet mitt helt motsatt av hva den var for noen år siden.

En helt annen roman

«Ulveøya» består av to ulike opphold i Canada. Danmark og Tyskland har allerede sikret seg boken før utgivelse. Under oppholdet skrev Lajla på en oppfølger til «Nekronauten». Forlaget ba henne skrive om opplevelsene og sette seg selv i sentrum.

Hun har valgt å anonymisere navnene både på sted og personer hun møtte. Og boka er en bearbeidelse, så selv om den er nær, er den en roman.

I DAG ER GRUNNSTEMNINGENi Lajlas liv en annen enn da hun var syk. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)


- Jeg gikk veldig mange runder med meg selv. Jeg har alltid vært en veldig privat person. Samtidig håper jeg jo at boka kan være en støtte til andre som sliter. At de kan se at ting kan snu, at det kan gå bra, sier hun.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.