Vær obs på at dette er under andre verdenskrig med mangel på både det ene og det andre, som for eksempel kaffe.

"Hvor går så søndagsturen? For manges vedkommende ligger svaret med en gang på tungen - Gullsmeden. En stor del av trafikken i Østmarka går til, eller gjennom dette sted. For de unges vedkommende er det utmerket egnet som utgangspunkt og innkomststed for turen og for de eldre er Gullsmeden endepunktet for søndagens strabaser. Ja, det er sikkert at Gullsmeden er et populært utfartssted.

Var det kamp med svenskene?

Her en søndag kom vi som vanlig forbi Gullsmeden og inne på kjøkkenet fikk vi vite mangt og meget om Gullsmeden før og no.

Som det sier seg selv, må en gullsmed ha vært knyttet til stedet. - Ganske riktig, - Gullsmeden het Bjerring, og foruten at stedet er oppkalt etter yrket hans, så er åsen vest for Gullsmeden oppkalt etter selve navnet hans. Den heter Bjerringåsen. Hvis en sier at Gullsmeden ligger på historisk grunn, tar en kanskje litt hardt i, men folk vet å fortelle at det har foregått ett og annet her inne i traktene omkring Gullsmeden. Det var på et av Karl den 12tes felttog mot Norge at svenskene rykket opp mot Oslo, gjennom blant annet Nordstrandstrakene, og en rekke steder her i egnen roser seg av å ha vært i brennpunktet under dette felttoget. Slik er det også med egnen omkring Gullsmeden.

Historikerne mener det ikke er umulig at svenskene tok denne vegen etter at de var blitt slått ved Bakås i 1718. Som ved Bakås, så også her. Svenskene tapte og i seierens gledesrus er det mulig nordmennene fant ut at begivenheten ikke måtte glemmes av etterslekten, og dermed kalte de åsen nord for Gullsmeden for Finnfallåsen (det er Fiend-fall-åsen). Sikkert er det iallfall at åsen bærer dette navnet den dag i dag, og vi kan jo ihvertfall håpe at antagelsen om slaget er riktig.

En slitesjel

Siden den før omtalte Gullsmed Bjerring eide stedet, har det vært mange eiere her. En av disse het Samuel. Skulde en være riktig fin het det Samuel Gullsmeden, men noe alminnelig etternavn var det visst bare han selv som kjente til. Men selv om Samuel ikke hadde fine titler og en rekke etternavn, så arbeidet han like mye for det. Ja, for ikke å si mye mer!

Samuel var en ekte slitesjel. Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden gikk arbeidet i ett sett, og resultatet av alt slitet nyter stedets eiere godt av den dag i dag. Det var i hans tid innmarka på Gullsmeden ble ryddet. Gullsmeden har i dag 14 mål dyrkbar jord. Som et bevis på Samuels arbeidsiver fortelles det at man en tidlig påskemorgen fant ham ute i vedskjulet, nettopp ferdig med å hogge en favn ved.

Ekte Østmarksfolk

No er det herr og fru Johansen som eier dette nydelige stedet midt inne i kjernen av Østmarka. De går traust i Samuels fortspor i det daglige strev for å holde sted og jordvegen vedlike. De er fremdeles begge i fin form, selv om både gullbryllupsdagen og begge 80 årsdagene no er minner.

Begge to kan trygt sies å være ekte Østmarkainnvånere. Hans Johansen er født på Skogsbråten som lå mellom Rustadsaga og Gullsmeden og fru Johansen er født i marka på grensen mellom Ski og Aker. Etter å ha prøvd bylivet i hele 11 år, ble båndene som bandt dem til Østmarka for sterke og de flyttet inn til Gullsmeden som fru Johansens foreldre hadde eid en tid. Særlig i disse tider er de glade for at de bor utenfor alt bråket i byen. Vi føler oss helt bundet til Gullsmeden og vil ikke herfra igjen, sier fruen.

Full fart til doktoren

Så har dag avløst dag, uker har avløst uker og årene er gått så fort at fru Johansen i dag nesten ikke kan forstå at det allerede er 41 år siden de kom hit opp. Og i løpet av disse 41 årene har det hendt mangt og meget selv om det er den alminnelige hverdag som setter sitt preg på livet her inne.

Gjennom mange år var det Johansens jobb å frakte folk som var blitt skadet i skogen ned til doktor. Det hendte rett som det var at Blakken måtte spennes for på døgnets mest utrolige tider. En mann med benbrudd og lignende ble lagt bak i sleden og med Johansen som skysskar gikk det for full fart til doktoren. Det hendte ofte at det var to bak i sleden på engang som kunde holde hverandre med selskap.

Så fikk de strøm

Etter at krigen kom har lyset på Gullsmeden vært et problem. Da det ikke lenger var parafin å få, var gode råd dyre. - En dårlig karbidlampe tilfredsstillet ikke på langt nær behovet for lys. Men siden pumpeanlegget kom nede ved Elvåga, har stua ligget badet i elektrisk lys, så no er den sorgen slukt.

Folk i hundrevis

Det er som bevertningssted Gullsmeden er blitt kjent, ikke bare av Nordstrandsfolk, men også mange fra "tigerstaden" har forstått å sette pris på dette deilige utfartssted. Det begynte med at folk pleide å stikke innom når de var på de kanter. Det ble behov for stadig å ha mat i huset til tilfeldige gjester. Så har dette i årenes løp utviklet seg slik at det en deilig skisøndag no kan være hundrevis av mennesker her.

Selv om vi ikke har annet å by på enn en kopp kaffesurugat, sukker fra Johansen, så synes folk det er godt å få noe varmt innabords.

Vi kan så lett forstå at det ikke er greit å servere folk i disse tider. Ting som glass og annet steintøy er vanskelig å skaffe, og det er klart at og annet knuses eller kommer bort en travel skisøndag.

Men folk er greie å ha med å gjøre, forteller fru Johansen, og hun kunde ikke tenke seg å unnvære dette ståket. Det er særlig om vinteren det er mye folk her, men om sommeren er det også mange som søker innover.

Folk er alltid hjertelig velkommen der i gården, men som fru Johansen sier, er det rent for liten plass der, så hver skisøndag må hundrevis av mennesker nyte kaffesurugaten ute i fri luft, mens stua er stapp full.

Så var det å ønske at serveringen snart kunde bli kvitt det krisebetonte preg den for tiden bærer.

Ja, i morgen står ekteparet Johansen ferdig igjen til å ta i mot leserne og alle andre. Alltid er de blide og hyggelige og bestandig prøver de å gjøre så godt de kan for gjestene sine. Få er det ikke som i årenes løp har fått en håndsrekning fra dette Østmarkfolket. Aldri er det nei i deres munn, så snart det står til dem, det har vi selv erfart."



Vi leser fra Even Saugstads bok "Østmarka fra A til Å" om Gullsmeden:

"Tidligere plass under Rustad og senere Sarabråten. Lovise og Hans Johansen var siste vertskap før stedet måtte legges ned i 1951 på grunn av drikkevannsrestriksjonene. De døde begge i 1951. Bygningene ble solgt på auksjon til nedrivning for 910 kroner året etter. Da hadde stedet vært et meget godt besøkt utfartssted både sommer og vinter i over 50 år."

Even Saugstad og samboer, som er vertskap på Sandbakken, er nettopp de som nå tar imot de store skarer av skiløpere og serverer på samme måte som Gullsmeden i tidligere tider.