Produsent og låtskriver-trioen Stock/Aitken/Waterman var sterkt hatet av musikkjournalister på 80-tallet. Mike Stock, Matt Aitken og Peter Waterman skrev og produserte over 100 topp 40-hits i England og deres låter solgte over 40 millioner. Totalt fikk de nummer 1-hits med 11 forskjellige artister.

Vi har tatt et dypdykk i deres produksjon for å sjekke om det virkelig var så ille det de kom med.

Den første låten de tre stod bak var med gruppen Agent's Aren't Aeroplanes. Bak det merkelige navnet var faktisk de tre mannfolka selv med innleide vokalister og musikere. Låten kan du høre under.

Det hele var egentlig bare tull, men de fikk en bitteliten hit med låta (93.plass på hitlistene). Året var 1984 og gruppa fikk også et annet oppdrag; Nemlig Kypros sitt bidrag til Melodi Grand Prix. Artisten var Andy Paul, og låten var denne:

Låten endte på en god 9.plass i konkurransen.

Den første hiten med produsentgruppen kom med den tidligere dragartisten Divine.

Det ble flere låter med Divine, men ingen klarte å hamle opp med 16.plassen den singelen fikk. Gruppa prøvde så å gjøre Hazell Dean til en stor artist, og klarte en fjerdeplass med denne låta:

Turen gikk så til Girl Talk, en tenåringsgruppa som hadde kun en hit. Den ene sangen Stock/Aitken/Waterman produserte. Låten het Can the Rythm.

Det gigantiske gjennombruddet kom rett før jul i 1984. Låten som ikke var skrevet av Stock/Aitken/Waterman, men av Pete Burns, Mike Percy, Timothy Lever og Steve Coy sammen med Wayne Hussey fra The Mission endte på en førsteplass den julen og ble en gigahit. Låten har du hørt:

Produsent-trioen fortsatte med i 1985, men hadde ikke stor suksess med unntak av nye låter for Dead or Alive. Som for eksempel:

Ett unntak var det dog. Artisten Princess fikk en nummer 7-hit med en låt fra soloalbumet som de tre hadde skrevet og produsert.

I 1986 prøvde Stock/Aitken/Waterman å få fram en gruppe de mente besatte svært mye talent. Gruppen het Brilliant, men deres album «Kiss the Lips of Life» ble totalslaktet av kritikerne. Det kan nok være at de tre karene hadde rett. Grippen bestod nemlig av Martin Glover (som hadde vært medlem av Killing Joke og som senere lagde plateselskapet Butterfly Records som har gitt ut artister som Take That, Wet Wet Wet og han var medprodusent på The Verves Urban Hymns), Jimmy Cauty (som senere startet KLF) og Guy Pratt (som er svigersønnen til Richard Wright fra Pink Floyd, og spilte bass på Pink Floyd-albumene etter at Roger Waters ga seg). Manageren til bandet var for øvrig Bill Drummond som ble den andre halvdelen av KLF.

Bedre gikk det da de tre produserte en låt for en gruppe som kalte seg Bananarama. De skulle følge opp sine tidligere hiter, noe de klarte med glans.

Den neste store hiten til SAW ble debutsingelen til en ny duo kalt Mel & Kim.

I 1987 stod de tre bak en ny duo: Pepsi & Shirlie som fikk en andreplass på engelske hitlister med denne låta:

Det ble en ny nummer 1 for trioen (deres andre) med Respectable av Mel & Kim før de fikk en superhit med innsamlingslåta til Ferry Aid:

Trioen prøvde også å hjelpe en viss puppedame på hennes oppfølgeralbum med denne låta (som fikk en 8.plass på hitlistene):

Neste babe ut var Sinitta som sang om Toy Boy:

Akkurat det ble en fjerdeplass på hitlistene i 1987. Et år hvor de også hadde hits med Banarama (Love in the First Degree) og lanserte en fyr til. Han her:

I 1988 rekrutterte de tre en kjent såpetv-skuespiller til å synge for seg. Hun het Kylie Minogue og hennes fire første singler endte på 1,2,2 og 2.plass på hitlistene.

Det ble også en oppfølger for Rick Astley i 1988 (Together Forever som endte på 2.plass på hitlistene), og en helt forferdelig fotball-låt (rent hitmessig også, den solgte nesten ingenting):

I 1989 stod de tre bak utgivelser fra Donna Summer, Jason Donovan (ny nummer 1-hit med Too Many Broken Hearts og Sealed With A Kiss) , Kylie Minogue (nummer 1 med Hand On Your Heart) og nok en samlelåt:

En ny artist ble også lansert. Sonia. Som, selv om du kanskje ikke husker henne, endte på en førsteplass på engelske hitlister med denne:

Skulle ikke det være nok førsteplasser så fikk også dfe tre en førsteplass med oppfølgeren til Band Aid (Band Aid II):

Året etter, 1990, så ble det kun en førsteplass (Kylie Minogues Tears on My Pillow) og i 1991 virket det som om mye av futten hadde gått ut av SAW (som da kun hadde hits med Kylie). Det samme fortsatte i 1992, og et forsøk på comeback med Banarama gikk ikke svært bra. Det ble likevel en hit utenom det Kylie kom med. Denne:

1993 var det siste året de var spesielt aktive, og de klarte å lansere å få en ny hit (5.plass på engelske hitlister).

En æra var over.