Gå til sidens hovedinnhold

Lekebil som ber om fart

Allerede når vi vrir om nøkkelen, får vi en følelse av at dette virkelig er en sportslig bil. Bilen har 200 hester og er en perfekt blanding av det søte og det barske, en lekebil som ber om aktiv kjøring.

Når du vrir om tenningsnøkkelen, hører du den overraskende dype lyden fra eksosanlegget.

Den ordinære Mini Cooper S har barske 163 hester til den 1215 kilo tunge bilen. Dette var trolig ikke nok for sønnen til legendariske John Cooper, som har trimmet denne Works-utgaven, og gitt den hele 200 hester og et bunndrag på 240 Nm.

Når du ser bilen, er det ikke mye som signaliserer at dette er en spesiell Mini. Forskjellen fra en standard Cooper S begrenser seg til grovere enderør på eksosanlegget og små John Cooper Works-merker nederst i grillen foran og på bakluka.

Klikk her for å se flere og større bilder

Diskret og stilfull
Men hvorfor forandre noe som fungerer? Bilen er en passelig blanding av det søte og det barske, perfekt for bilen. Noen vil kanskje si at den er litt for diskret, men personlig mener jeg at den rett og slett er stilfull.

Interiøret er urørt, med det samme psykedeliske interiøret som standard Mini har. Kvalitetsfølelsen er dessverre også den samme, med en plastkvalitet som i en lekebil.

På den annen side er dette virkelig en lekebil. Den ber om aktiv kjøring. Det er ikke så store forandringer Cooper har gjort med bilen, men det har vært virkningsfullt. Ny kompressor og eksospotter gir bilen et godt skyv og gjør dermed 0-100 km/t på 6,7 sekunder mulig. Toppfart i underkant av 230 km/t er også innen rekkevidde.

Sittekomfort
Forsetene er faste og gode på langkjøring, men gir litt lite sidestøtte til overkroppen ved aktiv kjøring. Det er godt med justeringsmuligheter, bortsett fra vinkelen på sitteputa. Hvis man skal bedrive mye aktiv kjøring, kan man få racingseter fra John Cooper Works som ekstrautstyr.

Bak er det ganske god takhøyde, men veldig dårlig plass til beina. Føttene må under setet foran, og knærne til en voksen person vil være klemt opp mot forseteryggen. Baksetet er brukbart på korte turer, men ellers kun for små barn. Festeanordninger for barnesete er standard.

Bagasjeplassen er begrenset til en helgetur for to. Skal man ha med noe mer enn dette, må man slå ned baksetene likevel. Til hverdagsbruk er plassen god nok, man får greit med seg bæreposer og ei kasse brus.

Oversikt og betjening av instrumenter
Det krever litt tilvenning å bruke speedometeret som sitter midt på dashbordet, og er en standard fra gamle mini. Turtelleren er stilig der den sitter som en separat klokke på rattstammen, men dessverre forsvinner øverste delen bak rattet. Dette gjør det vanskelig å se deler av turtelleren.

Ellers er knapper og hendler lett tilgjengelige og enkle å forstå. Det eneste unntaket er utløseren for panseret som av alle steder er plassert i fotbrønnen på passasjersida. Dette har trolig sammenheng med at Mini opprinnelig er et britisk merke, og at dagens utgave også ble konstruert av Rover i sin tid. Men for oss som har rattet på venstre side, så kan dette bli noe upraktisk.

Girspaken har kort vandring og er god å bruke. På grunn av høy effekt og dreiemoment er det nødvendig med en hissig og brå kløtsj. Det gir et sportslig og effektivt preg, men den er litt tung å bruke i rykkete køkjøring for eksempel. Undertegnede er flau for å innrømme det, men han kvalte motoren opptil flere ganger i løpet av testperioden.

Motor
På testbilen var det cruisekontroll. Dette er et sjeldent syn på manuelt girede biler, nettopp fordi det kan være vanskelig for bilen å holde hastigheten oppe uten å kunne gire ned. Dette er ikke noe problem for denne lille 1,6-literen. Kompressoren sørger for godt drag helt fra bunnen av, og når turtallet passerer 3000 omdreininger, kommer det et fornøyd hvin fra kompressoren, og bilen skyter virkelig fart.

Bilen akselererer veldig bra når man gir gass, og forbikjøringer er en lek. Dreiemomentet som er på hele 240 Nm er lett merkbart siden man ikke trenger å skifte gir ofte. Sjettegiret er faktisk brukbart fra 40 km/t og hele veien til toppfarten på 226 km/t.

Støy
Testbilen hadde vinterhjul i dimensjonen 195/55-16. Disse hjula gav en god del hjulstøy som nok hadde blitt forverret ytterligere med sommerhjulene i dimensjonen 205/45-17. Dette gjelder spesielt i motorveihastigheter.

Det er lite motorstøy i bilen, med mindre du virkelig gir flatt jern. Da hører man kompressoren jobbe hardt. Noen vil kanskje kalle dette støy, andre oppfatter det kanskje mer om bilens gledeshyl over å få lov til å bli kjørt som den selv ønsker.

Ellers er det lite vindstøy, men litt knirkelyder fra interiøret. Den elendige plastkvaliteten må nok ta skylden for det.

Kjøreegenskaper
Kjøreegenskapene er absolutt sportslig rettet. Førsteinntrykket er en veldig stiv bil. Faktisk er «go-cart» en mye brukt beskrivelse av Mini-ens kjøreegenskaper. Cooper S. Works-utgaven er ikke noe dårligere. Lav og stiv er den, og med et formidabelt veigrep på tørr asfalt er dette en bil man kan ha det mye moro med. Med små bevegelser med håndleddet kan denne bilen kastes gjennom svinger og ligger som limt på veien. Til motorveikjøring blir kanskje rattet oppfattet som litt for direkte, nesten nervøst, men dette er til en viss grad en tilvenningssak.

Til å være en forhjuldrevet bil med høy effekt, er Cooper S Works en svært stabil bil under gasspådrag. Det er svært lite sporing, rattet er stabilt, og det er en lett bil å kjøre på tørr vei.

På våt asfalt er følelsen derimot ganske annerledes. Antispinn og sladdsystemet DSC jobber overtid for å holde forhjulene under kontroll under akselerasjon og i svinger understyrer bilen til å begynne med, men slenger ut rumpa hvis du er uforsiktig og går av gassen for brått. Siden dette er en liten bil med kort akselavstand kommer rumpa brått og raskt når den først slipper. Heldigvis er rattet følsomt og man kan raskt rette opp sladden.

Ved normal kjøring kan bilen virke noe kort og stiv, i hvert fall for bykjøring med dårlig asfalt og trikkeskinner. Dette er derfor ikke bilen for transport av nyopererte ryggpasienter og bestemødre med løst gebiss.

Dessverre henger ikke bremsene helt med kjøreegenskapene forøvrig. Med et så sportslig understell og med en slik villkatt av en motor bør bremsene være stabile og kraftige. Det er de ikke. Bremsepedalen blir litt for myk etter flere harde nedbremsinger, de «fader» rett og slett.

Det som kan være enda mer skummelt, er at bilen er ustabil ved harde nedbremsinger. Bilen blir lett bak og man føler seg ikke helt trygg på at bakhjulsgrepet ikke glipper. Dette forverres nok av de myke vinterdekkene og den korte akselavstanden.

Rikelig utstyrt
I denne topputgaven er det meste standard. Lettmetallfelger, tyverialarm, antispinn, airbags i alle retninger, kurvelys foran, stereo og klimaanlegg er standard, mens metallic-lakk, de spesielle lettmetallfelgene og svarte striper på panseret er ekstra. I tillegg til prisen for en vanlig Cooper S må du plusse på 44.550 kroner for trimsettet og 36.495 kroner til staten i ekstra avgifter for den sprekere motoren. Alt i alt koster testbilen hele 412.000 kroner.

Konklusjon
Denne bilen har det vært knyttet store forventinger til. Forventingene er til en stor grad innfridd, gamle John Cooper ville vært stolt av hva hans sønns firma har fått ut av denne bilen. Kjøreglede er satt i høysetet og hadde det ikke vært for bremsene, ville alt vært på plass for at man skal kunne ha en morsom ettermiddag bak rattet. Men bremsene er viktige og følelsen av at man kan risikere å plutselig stå feil vei etter en hard nedbremsing, er ikke direkte morsom.

Dessuten forventer man en betraktelig høyere følelse av kvalitet i en bil til 400.000 kroner. BMW kunne ha lagt litt mer penger i en plasttype som føles mer «ekte». Det eneste i interiøret som ser ut som metall, og faktisk er det, er girkulen, men en girkule i metall er ikke spesielt hensiktsmessig i kaldt vær.

Disse ankepunktene sammen med den dårlige plassen bak gjør dette til en bil som er fin å leke seg med. Dette er absolutt en bil nummer 2, og til slik bruk er den fin. Morsommere bil til den prisen skal du nok lete lenge etter, og hadde bremsene blitt forbedret, hadde Mini Cooper S Works vært en helt perfekt lekebil.

Reklame

Mobilselskap kutter prisene - sjekk hvor mye du sparer